For tre år siden lagde svenske Li Lykke Timotej Svensson Zachrisson én av årets virkelig store snakkiser. Wounded Rhymes var en plate som boblet over av kreativitet, dynamikk og følelser. For et par måneder siden avslørte hun at den plata var nummer to i en trilogi, sammen med debutalbumet Youth Novels og plata hun nå streamer i forkant av sin utgivelse. I Never Learn er siste brikke i spillet.

Lykke Li sa for kort tid siden til magasinet DIY Weekly: – Jeg ville at lytterne skulle føle at de holdt mitt bankende hjerte i hendene deres. Selv om man ikke har hørt det utsagnet, er det ikke komplisert å forstå hva hun ytrer seg om bare man ser kjapt over navnevalget på både album og låtlister. Dette er en følelsesladet plate, og den åpner veldig direkte med I Never Learn, tittellåta for albumet. «I’ll die here as your phantom lover. I never learn, I never learn». Låta avslører også umiddelbart kontrasten til, for eksempel, Wounded Rhymes. Der den begynte med kraftfulle rytmer og sirkusaktig orgel, starter I Never Learn mye naknere. Med akustisk gitar, fioliner og autoharpe som males med vakker romklang, føles dette også som noe annerledes enn før, selv om Lykke Li sitt unike preg er der.



Men det tar ikke lang tid før det blir mer familiært. No Rest For The Wicked er platas åpenbare singel, og selv om det er en kurant poplåt mangler den teften til tidligere singler som I’m Good, I’m Gone og I Follow Rivers. Den nye andresingelen, Gunshot, er derimot langt mer fangende. Verset bygger rolig og opp til et mektig refreng som treffer særdeles godt. Sammen med den er låter som Silver Line og Never Gonna Love Again helt nydelige. Lykke Li tør ikke helt å satse og eksperimentere som hun har gjort tidligere, men på sin måte er dette emosjonelle og vakre toner fra henne. Just Like A Dream deler også disse adjektivene, og hver av disse låtene vokser mer og mer for hver gang man hører på dem.

Det kom ikke som noen stor overraskelse at dette var slik plata kom til å høres ut. Lykke Li var henholdsvis tidlig ute med å dele Love Me Like I’m Not Made Of Stone, som første innblikk i denne trilogiavslutningen. Den sa noe om enkelheten til dette albumet. Litt i samme stil som Unrequited Love er dog Love Me Like I’m Not Made Of Stone enda simplere og mer naken. Alle rytmeinstrumenter, pianoer og korister er fjerna til fordel for hennes sterke stemme og en kassegitar, og ikke minst forsterkes hele platas mening med enhver tekst som er skrevet, inkludert denne. «There is a war inside my core, I hear it fight, I hear it roar». Med denne enkelheten følger også det at dette er en mindre variert plate enn Wounded Rhymes, men den blir ikke kjedelig av den grunn. Det er flere ulikheter å finne. I tillegg til det som allerede er nevnt er Heart of Steel som en religiøs vekkelse med gledelig gospelkoring, og Sleeping Alone er en kledelig og neddempa avslutning, men blir en anelse for treig.



For hver sjanse man gir I Never Learn vil man bli gradvis gladere i den. Selv om den er både tryggere og kortere enn både Youth Novels og Wounded Rhymes, som i begynnelsen var en smule skuffende, er dette på ingen måte en nedtur. Albumet klarer med sin svært passelige lengde å bevise at den i stor grad er det Lykke Li ønsket at den skulle være. Intim, følelsesladd og vakker. Den er simpel, men kompleks. I Never Learn er forøvrig ikke trilogiens beste supplement, men den er hjertelig velkommen likevel. Vi skal være takknemlige for at Lykke Li tør å legge hennes bankende hjerte i våre hender. Det blir det jammen fin musikk av.

I Never Learn forhåndsstreames i sin helhet på Spotify. Hør den under: