The Pains of Being Pure at Heart var i utgangspunktet ikke min kandidat til band som skulle overleve den innledende hypen som var rundt dem. Det var ikke det at debutplaten var dårlig, den er faktisk glimrende den dag i dag. Men med det horrible navnet, den smånaive Jesus and Mary Chain-inspirerte fuzz-popen og et albumcover som så ut som en ''mørkere'' utgave av Belle and Sebastian, var det nok av varsellamper som blinket. Fem år senere må jeg spise mine ord; Days of Abandon, oppfølgeren til den The Cure-lignende Belong, kommer etter en liten bandpause hvor flere medlemmer har blitt byttet ut, og høres påfølgende frisk og inspirert ut. Bandet er mer eller mindre blitt frontmann og låtskriver Kip Berman sitt soloprosjekt nå, og han behandler det med mer omtanke enn noen sinne.

Utskiftingene i bandet har hatt en effekt på TPOBPAH sitt lydbilde, noe bandet tydeligvis ønsker å vise fra første øyeblikk. Der Belong åpnet med det lite pang, velger de denne gangen å åpne med en av deres roligste låter. Art Smock er en sukkersøt ballade med akustisk gitar og klokkespill, men faller likevel inn i kategorien vellykket. Derfra bærer det rett inn i Simple and Sure, en tittel som beskriver låten meget godt; det ultrafengende riffet blandes med håndklapp og toppes av linjer som It must seem simple but I'm sure, I just wanna be yours. Klisjefylt? Tja, men herregud så flott det høres ut! På tidligere plater ville denne låten vært pakket inn i fuzz, men alt som tidligere kunne minne om shoegaze etc. er lagt på hylla i denne omgang. Det er et dristig valg; mange fans, inkludert meg, falt for nettopp denne blandingen som tidvis gjorde låtene mer interessante enn de originalt sett var. Savnet er derimot ikke så veldig stort, da Berman med sine medhjelpere har skjerpet låtskrivingen et lite hakk. Resultatet er altså mer polert, men også enda mer gjennomført enn ved forrige korsvei.

Dette betyr ikke at TPOBPAH er blitt nevneverdig mer originale; inspirasjonen henger fortsatt godt utenpå, og strekker seg fra bandene nevnt ovenfor til The Housemartins. Det morsomme er at Kip Berman har nådd flere av disse i kvalitet; ta en låt som Eurydice og hold den opp mot sine forgjengere, og den klarer seg meget fint. Det finnes mange andre høydepunkter også: Jen Goma (fra A Sunny Day in Glasgow) har vokalen på to låter, blant dem den spretne Kelly, mens Until the Sun Explodes er den korteste og mest direkte låten på platen. Og når sorgfulle The Asp in My Chest toner ut, bør enhver fan av gitar-pop bli fristet til å starte platen om igjen.

Det er neppe tilfeldig at bandets plater utgis nærmere og nærmere sommeren - Days of Abandon nærmest ber deg om å få være din venn i solen (eventuelt i regnværet mens du kikker ut av vinduet på jobb). På papiret høres det hele nesten kynisk ut, men ta en lytt på platen; den er en liten serotonin-shot som består av låtskriving av høy kvalitet. The Pains of Being Pure at Heart er kommet for å bli!