Hurula
Vi är människorna våra föräldrar varnada oss för
Harmonisk disharmoni
Bergen, månedskiftet januar/februar 2001: det regner, det er kaldt, på grunn av tåpelig forfengelighet har jeg ikke allværsjakke. Paraplyen vrenger seg og jeg blir våt, noe som avslører begynnende viker på issen til en relativt ung mann på 24, snart 25 år. Jeg vil vekk fra jævla Bergen, med alle dens masete klisjébergensere (med allværsjakke), henging på Garage for å se kul ut og de lange, ensomme turene hjem, i regnet, en hvilken som helst natt til fredag, lørdag, eller torsdag. Samtidig kommer en åpenbaring fra Göteborg. Känn ingen sorg för mig Göteborg handler om dette livet, aldri tidligere hadde jeg opplevd at noen satt ord og musikk til tilværelsen, slik den ble opplevd her og nå. Med mindre noen finner på å lage en konseptplate om et relativt harmonisk kjernefamilieliv i rekkehus og fast jobb i kulturbransjen, tror jeg ikke at jeg vil oppleve dette igjen med det første. Men Hurula ga nettopp ut en plate som jeg gjerne skulle hørt for 13 år siden.
Robert Hurula Petterson fra Luleå i Nord-Sverige flyttet til Umeå i 2001. Han satte sitt preg på den lokale musikkscenen med punkbandene The Vicious, Regulations, The Lost Patrol Band og Masshysteri. Etter at sistnevnte ble oppløst for fire år siden, flyttet Hurula Petterson ytterligere sørover, til Stockholm. Under sitt tornedalsfinske (anbefalt litteratur om emnet: «Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi) etternavn Hurula, slapp han nylig sitt første soloalbum Vi är människorna våra föräldrar varnada oss för. Plata er selvbiografisk, den dreier seg nettopp om det som står skrevet ovenfor. Men samtidig handler den om de store, dramatiske følelsene som tidvis preger et ungt menneske i en brytningstid. Og musikken treffer rett i hjertet.
Gitar, trommer, bass og til dels synth danner ganske enkle og svært effektive melodier. Den inderlige og følelsesladde vokalen gir troverdighet: «Jag var 22, när jag lämnade Luleå. Vi skulle dra nånstans dit himmelen alltid var blå» (fra 22). Denne beskrivelsen av oppbrudd og lengsel ser kanskje banal ut på skjermen, men den setter seg umiddelbart i øret. 22 er platas høydepunkt, tett fulgt av Jag ville glömma dig og Om jag tänker alls.
Vi är människorna våra föräldrar varnada oss för har ingen åpenbare svakheter. På sikt kan dette likevel være et svakhetstegn. Det er sjelden jeg hører på Håkan Hellströms debut i dag. Den traff best i en annen tid, nærmest i et annet liv. Hurulas harmonier har forhåpentlig enda lengre holdbarhet.
Robert Hurula Petterson fra Luleå i Nord-Sverige flyttet til Umeå i 2001. Han satte sitt preg på den lokale musikkscenen med punkbandene The Vicious, Regulations, The Lost Patrol Band og Masshysteri. Etter at sistnevnte ble oppløst for fire år siden, flyttet Hurula Petterson ytterligere sørover, til Stockholm. Under sitt tornedalsfinske (anbefalt litteratur om emnet: «Populærmusikk fra Vittula av Mikael Niemi) etternavn Hurula, slapp han nylig sitt første soloalbum Vi är människorna våra föräldrar varnada oss för. Plata er selvbiografisk, den dreier seg nettopp om det som står skrevet ovenfor. Men samtidig handler den om de store, dramatiske følelsene som tidvis preger et ungt menneske i en brytningstid. Og musikken treffer rett i hjertet.
Gitar, trommer, bass og til dels synth danner ganske enkle og svært effektive melodier. Den inderlige og følelsesladde vokalen gir troverdighet: «Jag var 22, när jag lämnade Luleå. Vi skulle dra nånstans dit himmelen alltid var blå» (fra 22). Denne beskrivelsen av oppbrudd og lengsel ser kanskje banal ut på skjermen, men den setter seg umiddelbart i øret. 22 er platas høydepunkt, tett fulgt av Jag ville glömma dig og Om jag tänker alls.
Vi är människorna våra föräldrar varnada oss för har ingen åpenbare svakheter. På sikt kan dette likevel være et svakhetstegn. Det er sjelden jeg hører på Håkan Hellströms debut i dag. Den traff best i en annen tid, nærmest i et annet liv. Hurulas harmonier har forhåpentlig enda lengre holdbarhet.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>