Det er ikke lenge siden det ble offisielt at Coldplay-vokalist Chris Martin og skuespillerinne Gwyneth Paltrow hadde splittet. I seg selv er det for de fleste helt uinteressante nyheter. Det er derimot mer relevant å vurdere hvilken innvirkning dette, og tiden som har ledet opp til det, har hatt for låtskrivingen til Chris Martin for sjettealbumet Ghost Stories. Der forrige plate Mylo Xyloto var en fargebombe, har bandet trukket seg mer tilbake nå. De har blitt kaldere, minimalistiske, og lettere.

De to første singlene som vi fikk høre fra Ghost Stories, bærer preg av andre enn Coldplay selv. Magic er et mer vellykket resultat av det samme som Muse sin Madness prøvde å være: enkel og minimalistisk med et rungende sluttrefreng. De gjør også som Novo Amor, og prøver å leke Bon Iver på Midnight. Dette er helt kurante låter. Måten de progresserer på er fint, og på et tidspunkt får de begge mer rytme og feeling. Men den minst vellykkede sangen av totalt tre singler, og på hele albumet, må være Avicii-produserte A Sky Full Of Stars, som på ingen måte burde være en selvstendig låt fra Coldplay sin side, men heller en remix av verdens største partysvenske. Uansett hvor mye de eventuelt ønsker å være verdens neste festprinser, er dette en stil de burde etterlate til noen andre enn seg selv.



I det hele tatt er det beste med plata over nesten før den er i gang. Always In My Head er nemlig det beste med hele albumet. Lydbildet er bredt og godt, og vekker spenning og forhåpning til de resterende låtene. Det tragikomiske er at det siste gode å trekke fram fra plata etter dette, er dens utro. På sistelåta, O, er det instrumentalt parti med noen hjemsøkende vakre gitartoner og kvinnelig koring helt til slutt, når selve låta egentlig er over. Det er en reprise av det man hører aller først på Ghost Stories, som har vært en tradisjon for Coldplay siden Viva La Vida med Life In The Technicolor/The Escapist, og dette har de til nå gjort skikkelig bra. At det ikke finnes mer av dette er en skam. Det er et perfekt eksempel på at Coldplay kan briljere, og det setter resten av plata i et dårlig lys. O (Reprise) er nemlig noe jeg kunne hørt på repeat i evigheter. Det kan ikke sies om resten av låtmaterialet på albumet.

Ghost Stories er ikke så krise som den kanskje høres ut som i det som sies her. Det er det ikke helt manko på helt greie poplåter. Nevnte O er fin Coldplay pianopop med gjesteinnslag av Chris Martins egen datter, Apple. Ink er også noe av det bedre de har diska opp på plata, med røtter som henger igjen i Mylo Xyloto-eraen. Another’s Arms er også pynta og fin, og er én av få semi-interessante spor. Oceans er kjip, enkelt og greit, ogTrue Love er heller ikke noe å slenge hæla i taket for. Men, altså, hver sin smak.



Generelt sett er det svært få høydepunkter på Ghost Stories, noe som er veldig synd. Det musikalske er kombinert med mye flåsete tekster, som heller ikke er uvanlig for Coldplay. Gjennom de fem tidligere albumet har de i det minste klart å vise god popmusikalitet, spesielt på deres beste plate Parachutes, og til og med A Rush of Blood To The Head, ja, også revolusjonistiske Viva La Vida hadde mange enestående høydepunkter. Coldplay har absolutt alltid vært et band som har prøvd å gradvis utvikle seg videre på hvert album, med variert resultat. Eksempelvis er den dølle tredjeplata X&Y og delvis fungerende Mylo Xyloto utgangspunkt for når det ikke har gått helt deres vei. Men også på disse har bandet kunnet overbevise på det som har vært en del låterbragder. Etter å ha hørt på Ghost Stories noen ganger viser det seg at det for det meste er mangel på dette. Coldplay byr med denne plata på spøkelseshistorier som forårsaker langt mer søvnighet enn gåsehud.