Når en av Norges største musikkeksporter det siste tiåret nok en gang slår seg sammen med svenske Robyn, som også har litt av en suksesshistorie å vise til, er det all grunn til å legge forventningene høyt. Med The Girl and the Robot fra Junior, None of Dem fra Robyns Body Talk-trilogi, og ikke minst det fantastisk fine albumet Senior friskt i minne, er det med spenning man lar nålen senke seg ned på rillene på vinylen.

Resultatet har blitt minialbumet Do it Again, som er en blanding av alle låtene og albumene nevnt i forrige avsnitt. Og det er jaggu meg briefing å kalle et album på 35 minutter et minialbum. Jeg har fullengdere som er kortere enn det!

Det hele starter kjempefint med den sykt vakre Monument. Robyns vidunderlige stemme passer perfekt til en så neddempet og sensuell låt, fylt til randen av reverserte Mellotron-aktige strengelyder. Dessverre kommer det en saksofon inne i låten (de fungerer svært sjeldent å ha saksofon i musikk som ikke er jazz!) og truer med å rive ned alt som er bygget opp, men låten står seg likevel i de ni minuttene den varer.

Både Torbjørn Brundtland og Svein Berge er gamle Jean-Michel Jarre-fans (ryktene skal ha det til at de har vært i studio sammen og at resultatet kommer på Jarres nye album som er ventet i 2015). Og selv om begge menter "Jarre var best før" tror jeg de må ha gitt en lytt til Jarre's forferdelige album Teo & Tea fra 2005. For i tittellåten Sayit får vi samples av stemmen fra Speak & Spell-verktøyet fra 80-tallet, som duellerer med Robyn. Det er en merkelig konstruksjon, men gjøres svært likt som på Jarres låt Touch to Remember.

På Do it Again er vi fullstendig i Robyn-land. Det er akkurat en slik låt man forventer at hun skal komme med på sine soloalbum (med unntak av et veldig Röyksoppsk parti i brua) og den er ikke bare en flørt med elektronisk dansemusikk, den er ett hundre prosent EDM. Og det elsker jeg. Så skyt meg!

Every Little Thing er en særdeles fin sak, neddempet med herlig analoge synthlyder og en klagende Robyn som synger flerstemt i et herlig refreng som sitter i ørene dine lenge etter at musikken er ferdig. Det er sårt og så veldig, veldig fint.

Inside The Idle Hour Club runder av platen, og den får vel egentlig albumet til å ende som det starter: Rolig og neddempet. Å kalle det eksperimentelt vil vel være å overdrive, men det er herlig å høre Röyksopp leke seg slik de gjør her, med temaskifter, litt jazzete improv og minimalisme ala Philip Glass.

Oppsummert: Dette lover kjempebra for turneen som Robyn og Röyksopp skal ut på i sommer! Liker, som ungdommen sier nu om dagen.