Howling Bells
Heartstrings
Originale syndere på grensen til det pompøse
Australske Howling Bells er i dag ute med sitt fjerde album, Heartstrings. Albumet ble spilt inn på Assault & Battery Studios i London i november, og gis ut på Nick Hodgson (Kaiser Chiefs), sitt label, Birthday Records. Hele innspillingen ble gjort unna på bare elleve dager.
De spiller fremdeles litt mørk og skranglete indierock, men likevel hører man at uttrykket har utviklet seg noe siden sist. I følge vokalist, Juanita Stein, hadde det at hun ble mor etter forrige plate, en stor innvirkning på musikken hun skrev. Hun forteller videre at det var veldig bra for kreativiteten, fordi det plutselig var nytt liv rundt henne. Men hva er egentlig blitt annerledes?
En ting som slår meg, er at de høres mer definerte og selvsikre ut.Man merker det kanskje ikke helt med en gang, for når Paris sparker i gang albumet, høres det egentlig ut som en låt som godt kunne vært en del av førsteskiva. Men etter hvert føler man at det har skjedd noe. Personlig synes jeg at platen har en litt treig og kjedelig start, men den tar seg enormt opp, og siste halvdelen av albumet er rett og slett stort. Oppsvinget begynner med Tornado, en låt som virker enormt inspirert av Ennio Morricones musikk fra The Good, The Bad and The Ugly. Ingen stor låt, men morsom. Den følges av to andre kule låter, Euphoria og Paper Heart. De tre siste låtene på albumet, er imidlertid helt i verdensklasse. Original Sin er albumets soleklart feteste låt, og går på repeat hos meg for tiden. Begynner i gaten klassisk rock, og vokser seg enormt stor og befinner seg tidvis helt på grensen til det pompøse. I mine øyne er dette den beste låten Howling Bells har gitt ut noensinne. Avslutningen med storslåtte Reverie og det bluesy og sexy tittelsporet Heartstrings gjør at jeg sitter igjen med et fantastisk totalinntrykk av utgivelsen.
Kort oppsummering: Selvsikkert, men kanskje litt grått innledningvis. Vokser seg stor og god, og siste halvdel av platen er sannsynligvis det beste de har gitt ut. Howling Bells anno 2014 er fantastisk spennende.
De spiller fremdeles litt mørk og skranglete indierock, men likevel hører man at uttrykket har utviklet seg noe siden sist. I følge vokalist, Juanita Stein, hadde det at hun ble mor etter forrige plate, en stor innvirkning på musikken hun skrev. Hun forteller videre at det var veldig bra for kreativiteten, fordi det plutselig var nytt liv rundt henne. Men hva er egentlig blitt annerledes?
En ting som slår meg, er at de høres mer definerte og selvsikre ut.Man merker det kanskje ikke helt med en gang, for når Paris sparker i gang albumet, høres det egentlig ut som en låt som godt kunne vært en del av førsteskiva. Men etter hvert føler man at det har skjedd noe. Personlig synes jeg at platen har en litt treig og kjedelig start, men den tar seg enormt opp, og siste halvdelen av albumet er rett og slett stort. Oppsvinget begynner med Tornado, en låt som virker enormt inspirert av Ennio Morricones musikk fra The Good, The Bad and The Ugly. Ingen stor låt, men morsom. Den følges av to andre kule låter, Euphoria og Paper Heart. De tre siste låtene på albumet, er imidlertid helt i verdensklasse. Original Sin er albumets soleklart feteste låt, og går på repeat hos meg for tiden. Begynner i gaten klassisk rock, og vokser seg enormt stor og befinner seg tidvis helt på grensen til det pompøse. I mine øyne er dette den beste låten Howling Bells har gitt ut noensinne. Avslutningen med storslåtte Reverie og det bluesy og sexy tittelsporet Heartstrings gjør at jeg sitter igjen med et fantastisk totalinntrykk av utgivelsen.
Kort oppsummering: Selvsikkert, men kanskje litt grått innledningvis. Vokser seg stor og god, og siste halvdel av platen er sannsynligvis det beste de har gitt ut. Howling Bells anno 2014 er fantastisk spennende.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>