Ondt Blod
Bunnen EP
Beinhardt og deilig
På papiret har Ondt Blod alt som skal til for å være et vellykket hardcore-band; en gjeng med unge metal-fanatikere, direkte fra Finnmark, og med en entusiasme for musikk som få har. Det kom meget lovende takter fra dem i fjor, først og fremst i form av låten Frykt og Avsky, og de er allerede tilbake for å vise at den låten var mer enn et tilfeldig lykketreff. Det er derfor gledelig at gjengen igjen viser seg som et av Norges mest lovende band, og nærmest perfeksjonerer sjangeren på sin nyeste utgivelse.
Bunnen, deres andre EP på ett år, sparker iallfall godt fra seg fra første sekund. Nu Kan Æ Se åpner med et bassriff som raskt setter stemningen, og når låten kaster deg ut på dypt vann er det ingen vei tilbake. Åpningsporet glir umerkelig inn i Hvit Støy, den P3-listede låten hvor Ondt Blod viser at de også er smarte nok til å lage musikk med appell til andre en hardcore-menigheten. Kombinasjonen av fengende riff, rå vokal og allsangvennlig refreng minner unektelig om Kvelertak, noe som definitivt er riktig inspirasjonskilde for dette bandet. I samme halv-radiovennlige stilen finner vi også tittelsporet, som i en (mye) roligere utgave kunne blitt til en Oslo Ess-låt. Moro? Uten tvil!
Det er likevel på hardeste sporene Ondt Blod viser seg frem på sitt aller beste. Prestøya er en kjapp og beinhard sak som tikker inn på snaue to minutter, mens Ákkhu etterhvert munner ut i et seig drag som avslutter EPen på en herlig måte. Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Shevils sin sterke plate fra fjoråret, og Bunnen er etter min mening vel så helstøpt. I løpet av fem spor og et lite kvarter klarer bandet både å få sparket energien ut av deg og etterlate deg sulten på mer – mer kan vi tross alt ikke spørre om.
Bunnen, deres andre EP på ett år, sparker iallfall godt fra seg fra første sekund. Nu Kan Æ Se åpner med et bassriff som raskt setter stemningen, og når låten kaster deg ut på dypt vann er det ingen vei tilbake. Åpningsporet glir umerkelig inn i Hvit Støy, den P3-listede låten hvor Ondt Blod viser at de også er smarte nok til å lage musikk med appell til andre en hardcore-menigheten. Kombinasjonen av fengende riff, rå vokal og allsangvennlig refreng minner unektelig om Kvelertak, noe som definitivt er riktig inspirasjonskilde for dette bandet. I samme halv-radiovennlige stilen finner vi også tittelsporet, som i en (mye) roligere utgave kunne blitt til en Oslo Ess-låt. Moro? Uten tvil!
Det er likevel på hardeste sporene Ondt Blod viser seg frem på sitt aller beste. Prestøya er en kjapp og beinhard sak som tikker inn på snaue to minutter, mens Ákkhu etterhvert munner ut i et seig drag som avslutter EPen på en herlig måte. Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Shevils sin sterke plate fra fjoråret, og Bunnen er etter min mening vel så helstøpt. I løpet av fem spor og et lite kvarter klarer bandet både å få sparket energien ut av deg og etterlate deg sulten på mer – mer kan vi tross alt ikke spørre om.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>