På papiret har Ondt Blod alt som skal til for å være et vellykket hardcore-band; en gjeng med unge metal-fanatikere, direkte fra Finnmark, og med en entusiasme for musikk som få har. Det kom meget lovende takter fra dem i fjor, først og fremst i form av låten Frykt og Avsky, og de er allerede tilbake for å vise at den låten var mer enn et tilfeldig lykketreff. Det er derfor gledelig at gjengen igjen viser seg som et av Norges mest lovende band, og nærmest perfeksjonerer sjangeren på sin nyeste utgivelse.

Bunnen, deres andre EP på ett år, sparker iallfall godt fra seg fra første sekund. Nu Kan Æ Se åpner med et bassriff som raskt setter stemningen, og når låten kaster deg ut på dypt vann er det ingen vei tilbake. Åpningsporet glir umerkelig inn i Hvit Støy, den P3-listede låten hvor Ondt Blod viser at de også er smarte nok til å lage musikk med appell til andre en hardcore-menigheten. Kombinasjonen av fengende riff, rå vokal og allsangvennlig refreng minner unektelig om Kvelertak, noe som definitivt er riktig inspirasjonskilde for dette bandet. I samme halv-radiovennlige stilen finner vi også tittelsporet, som i en (mye) roligere utgave kunne blitt til en Oslo Ess-låt. Moro? Uten tvil!



Det er likevel på hardeste sporene Ondt Blod viser seg frem på sitt aller beste. Prestøya er en kjapp og beinhard sak som tikker inn på snaue to minutter, mens Ákkhu etterhvert munner ut i et seig drag som avslutter EPen på en herlig måte. Jeg kan ikke unngå å sammenligne med Shevils sin sterke plate fra fjoråret, og Bunnen er etter min mening vel så helstøpt. I løpet av fem spor og et lite kvarter klarer bandet både å få sparket energien ut av deg og etterlate deg sulten på mer – mer kan vi tross alt ikke spørre om.