La det ikke være noen tvil. Jack White har funnet et svært spesielt sted i hjertet sitt for Nashville. Kanskje dette også er grunnen til at han har holdt sine andre band, The White Stripes, The Racounteurs og The Dead Weatjer litt på sidelinjen, for å kunne utforme ny musikk med Nashville-ånden knugende i hånda. På samme måte som Blunderbuss er Lazaretto påvirket av country, og like mye blues.

Entitlement og Temporary Ground er begge eksempler på akkurat dette.
De er også blant de minst spennende låtene på plata, som de ikke er helt alene om. Men High Ball Stepper og Lazaretto er mye fershere og spennende enn det mye annet. De har begge et særpreg som skiller seg fra resten. En del av det resterende materialet noe virker likt fordi de er dynka i salongpianoer, feler og bluegrass slide-gitar. Den nye singelen, Just One Drink, er ikke like elektrisk som White pleier å være. Åpneren Three Women er bedre, og trekker et snev av The Dead Weathers lyd inn i miksen i intro og vers. Mot slutten hører man konturene av det som omsider blir en helt grei solo som gjerne kunne blitt enda mer overdrevet.



Temporary Ground er veldig lik det Love Interruption var på forrigeplata, også her med en kvinnelig medsanger. White leker heldigvis litt Willy Wonka på låter som The Black Bat Licorice, Would You Fight For My Love? og nevnte I Think I Found The Culprit, men utenom det er White er skuffende streit for min smak. Det gjøres tydelig at dette er noe annet enn hans tre andre prosjekter. Åpenbart er det bare bra at han vinkler soloprosjektet litt vekk fra dette og gir oss noe annet. Men etter noen runder på platespilleren er det en sjanse for at noen vil tørste etter et nytt produkt fra hans andre glimrende merkevarer.

Ikke misforstå. For selve kvaliteten på disse låtene er høy. De er velkonstruerte og varierte, noen mer enn andre. Det er noe for enhver Jack White-fan å finne her. Spørsmålet er om det er verdt å bruke tiden sin på å høre på låter som Want and Able. Er det ikke like gjerne grave opp noen glemte diamanter fra Blind Willie Johnson og Son House, og heller oppsøke de mange raritetene som er blitt lagt igjen fra Whites andre band? For med denne utgivelsen har Jack White gått fra å være vert for rockefest til låvefest. Det er fortsatt moro, men kanskje ikke helt det man håpte på.



Lazaretto er ikke bedre enn Blunderbuss, men på samme måte som sin forgjenger har den momenter det er verdt å få med seg. Dessverre er det ytterligere mindre grisete oktavsoloer og grumsete orgler å finne her enn vanlig, og jeg skulle ønske at plata var like mørk som albumcoveret kunne antyde. Resultatet er en plate som nok passer best live på en forfallen, brun western saloon i Nashville. Whites rockegalskap får et øyeblikk i søkelyset, men altfor lite. Her har countrystrykere, slidegitarer og whiskeydrukna pianoer tatt over mesteparten av showet. Selv om det tidvis er festlig, er ikke dette Jack White som jeg har blitt oppfostra til å elske. Men om dette er nok til å trekke deg inn i hans lasarett får være opp til deg selv.