Ut av Long Beach i California steg Rival Sons ut av askene til gitarist Scott Holiday sitt tidligere band Black Summer Crush. Sammen med vokalist Jay Buchanan tok det ikke lang tid før blues rock-bandet ble stempla som Led Zeppelins arvtagere. Med elektriske opptredener og klekkelige album, som 2011s Pressure & Time, er bandet et hett navn i rockemiljøet.

Tidligere låter som Pressure & Time og You Want To er nok absolutt innenfor grensene til det som kan ligne moderne Led Zeppelin. Trenden endres heller ikke på Great Western Valkyrie. Første rett vi ble servert for et par måneder tilbake var Open My Eyes, som er farlig nær en kopi av de britiske rockegudene. Trommeintroen høres fantastisk ut, men er det fordi den faktisk er det, eller er det fordi den ligner så mye på begynnelsen på When The Levee Breaks fra udødlige IV?

Rival Sons har tidligere bevist at de er noe av det desidert feteste innenfor rock 'n' roll-sjangeren per dags dato. Det tar et par sanger før karene får sparka deg skikkelig i trynet på Great Western Valkyrie med Secret. Utemmede Play The Fool får kort tid etter vise seg fram. Selve begynnelsen på albumet er ikke like brennheit som disse, men nevneverdige Good Luck groover bra likevel. Good Things er albumets første "roligere" spor, og progger og varierer ikke like mye som den burde.



Platens andre halvdel åpner med nevnte Led Zeppelin-tyvegods, som er én av Great Western Valkyrie sine sterkeste spor. I toppsjiktet er det Belle Starr som troner, med et riffparti som høres ut som noen er på jakt, og døser ned i en slags transe i refrenget. Her er det prima prestasjoner å merke seg fra alle fire medlemmer, og det er gjennomgående på hele albumet. Selv deres nye bassist, Dave Beste, takler jobben fint. Ei er det noe å utsette på trommis Michael Miley. For dette er alle svært dyktige musikere. Jay Buchanans vokal er spesielt merkverdig på rockeballaden Where I've Been. For en stemme! Scott Holidays elleville gitarfingre får leke seg på den trollske avslutningslåta Destination on Course, som i løpet av få minutter går fra å være vann til å bli vin.

I en musikkbransje som stadig preges mer av EDM og R&B trengs det helter som Rival Sons til å redde den klassiske rocken. Med bidrar bandet fremdeles med å holde pulsen gående i rockesjangeren. Gitarriff som flekker tenner, en rungende vokal, blytunge trommeslag og feite basslinjer: sammen er de en glimrende sammensetning. Til tross til assosiasjonene til rockegudene er Rival Sons selvstendige kvalitetsmusikere som gjør sin egen greie. 80 % av tiden høres det knall ut, men de snubler i ny å ne. Men de reiser seg opp igjen, og gir noe rått å riste på hodet og vrikke hofta til. Og disse godsakene er ikke fra 70-tallet, men 2014. Dette er ikke Led Zeppelin, men det er definitivt fett nok.