Verden sto stille i flere dager i juni for tre år siden. Fucked Up gav ut rockeoperaen David Comes To Life, og i en liten del av sommeren var den verdens beste plate. Uhyre kompromissløs i sin tilnærming til punksjangeren. Fucked Up var ikke lenger et band for mørke og svette kjellere, men et band for de store scenene. Det var både hardt og mjukt, pent og stygt, aggressivt og fengende.

Man skulle tro at forventingene til Glass Boys skulle være skyhøye. I stedet snek den seg på nærmest under radaren. Denne gangen er det ikke et konseptalbum vi serveres, men et ordinært album på 10 låter. Lydbildet er noe av det samme som forgjengeren. Med en annen type vokal enn det Pink Eyes serverer ville Fucked Up vært et drømmende rockeband med god popteft. Men med vræling på toppen blir det plutselig punk, og det var det som funka så bra med David Comes To Life. Borte er det kvinnelige “perspektivet” vi fikk sist, men mye er som det var.

Glass Boys er dessverre litt kjedelig. Ja, sorry, men jeg må bare si det. Låtene blir for like, og alt er for streit i mine ører. Flotte og støyete melodier i bakgrunn med frenetisk skrikevokal oppå. I utgangspunktet en prikkfri oppskrift, noe The Chemistry of Common Life var et strålende eksempel på, men jeg vil ha mer, noe annet. Det hjelper liksom ikke noe særlig med gjestebidrag fra J. Mascis eller Kurt Vile heller.

Fra toppen går det kun en vei, og det er nedover, men Fucked Up falt beklageligvis litt for langt ned denne gangen. Det funker interessant nok best når de legger seg tettest opp til forgjengeren i førstesporet Echo Boomer go i tittel- og sistesporet Glass Boys.