For noen år tilbake proklamerte et Porcupine Tree-medlem hvem som var nåtidens aller viktigste band innenfor piggtråd-sjangeren: mesterhjernene i Tool, de ekstreme klimaforkjemperne i Gojira, og elementrockerne i Mastodon. Etter fire svært berikende album fra Atlanta-kvartetten, basert på hvert sitt element i naturen, var det på tide for dem å bevege seg videre. The Hunter, produsert av Avenged Sevenfolds kompis Mike Elizondo, var for min del en berg-og-dalbane av et ekteskap som hadde sine gode stunder, men ikke et som var ment å vare.

Hvis du er en herda fan av Atlanta-bandet, vil du kunne gjenkjenne deg her og der på sjetteutgivelsen Once More 'Round The Sun, som er produsert av Nick Raskulinecz (Foo Fighters, Ghost, Rush). Riffene har magnituden til Leviathan og Remission. Eksperimenteringslysten lengter tilbake fra The Hunter. Utstøkte intstrumentalpartier som ble implementert på Crack The Skye har også satt sine spor her.

Det er få andre som høres helt ut som Mastodon i dag, og da er det bra at de fortsatt klarer å finne en måte å fornye seg på, uten å miste deres kvintessensielle særpreg. Hardheten og mykheten og hurtigheten. Progreseringsevnen. En slags mørkhet og ondskap som inntreffer i blant, som på Diamond In The Witch House, med bandets bestevenn Scott Kelly fra Neurosis som fast gjestevokal. Once More ‘Round The Sun gjør det aller meste bedre enn sin forgjenger.



Deres eminente trommis, Brann Dailor, har fått mer vokalplass denne gangen. Det resulterer i en mer radiovennlig låt som The Motherload, som utenom et noe kjedelig og forutsigbart refreng fenger godt. Refrenget på den ellers bælfeite låta Ember City blir litt for døll og emosjonell for min smak, men Dailor funker absolutt som vokalist sammen med hovedvokalist og bassist Troy Sanders, samt gitarist Brent Hinds, slik man tidligere har hørt på Oblivion og Creature Lives. Europe-inspirerte High Road vil funke fint hos publikum for allsangens skyld når den setter seg. Den er langt festligere enn platas minst interessante låt, Asleep In The Deep, som med sitt potensiale kunne fungert bedre. Tittelsporets vers kunne sikkert også forbedret seg, men er ellers plettfri.

"Andresingel" Chimes At Midnight teaser også med en begynnelse som resten av låta ikke helt deler sinnstemninga med. Selv med kraftig Spectrelight-aktig refreng år den heller ikke potensialet sitt, og den ellers svært spennende introen (og lik avslutning) føles malplassert.

Bandet har vært generøse med mengde godbiter i posen, i form av noen knakende trommefills, røykede vokalprestasjoner fra Sanders og dundrende riff, som bare fortsetter å formere seg. Halloween er et umiddelbart høydepunkt på denne plata, med sin elleville dynamikk. Det samme er grusende Feast Your Eyes, som gir et hint av den ordentlig gode Leviathan/Blood Mountain-feelingen. Aunt Lisa, med gjestevokalist fra The Coathangers, skal også ha honnør for sine herlige rytme og et black metal-ish vokalparti av Brent Hinds, som kan assosieres med psykotiske Siberian Divide. Bandet kler også å låne et snev av sounden til deres turnékamerater i Gojira på Tread Lightly.



Jeg må si at Mastodons sjette LP ikke satt helt under første lytt. Disse elleve låtene var ikke helt det jeg forventet og ønsket men slik er det med alle deres utgivelser: de krever modning. For hver gang jeg har hørt på albumene deres har jeg likt dem litt bedre for hver gang, for det er alltid noe nytt å oppdage, enten det er en spesiell takt, notelinje, eller noe blant de ørten lagene de bygger låtene deres med. Denne plata er ikke et unntak sånn sett. Dette er ikke en motstander til Crack The Skye eller Blood Mountain, men det er heller ikke «nede» på nivå The Hunter (den var ikke så ille som det framstår her, altså). En mellomting, med andre ord, med sin humørsvingning og kanskje anelse større trygghetsfølelse enn før. Til tross for førsteinntrykket er heldigvis Once More ‘Round The Sun mest lik seg selv, og den er til syvende og sist ikke en skuffelse.