Med Ville venner serverer bergensbandet en mer variert skive enn sist, og evner samtidig å holde på den surfete garasjerocken vi husker så godt. Hvert fall ganske godt.

Startskuddet, med henholdsvis Rosa syn og Duene, er herlig skranglete og livlig. Johannes Fjeldstads vokal skinner i sedvanlig stil i sistnevnte låt, en låt som er bygget på det vi husker fra Hvitmalt Gjerdes selvtitulerte debut, nemlig garasjeaktige gitarriff og skranglete vokal. Kule Enden av byen, en låt hvis lydbilde gjør både ben og armer vanskelige å holde stille, er litt i samme gate som de to ovennevnte. Denne sekstitalls-inspirerte rocken, som (logisk nok) frekventerte mer på radio for femti år siden enn i dag, er noe av det som gjør Hvitmalt Gjerde unike i norsk sammenheng. Så det er godt at rocken er så godt som like livlig og sjarmerende som sist. Det beste eksempelet er kanskje singelen, og den «Beatles»-aktuelle, Et kyss til. Med enkle riff og et allsangvennlig refreng blir det hele en leken affære.

Der Hvitmalt gjerde på sett og vis var en ensformig skive, er Ville venners sporliste noen hakk mer variasjonspreget. Bluesaktige Elektrisk gutt, med sitt fiffige munnspill og westernske preg, er et fint tilskudd. Det samme er halv-melankolske Opp ned i karusell, en liten perle av en kjærlighetslåt. Hva lydbilde angår, er låta ganske lik den oppskriftsmessige Hvitmalt Gjerde-rocken, samtidig er sounden mer nedstrippet og balansert.

Utskiftninger har også skjedd siden sist. Ørjan Presttun og Jakob Stein Krokeide har tatt sine respektive hatter og gått, mens Håvard Bakke har kommet inn dørene. Det er tydelig at dette har hatt sitt å si for bandets utvikling. De store forandringene lar dog vente på seg – uten at dette utløser sorg og vemod. Debuten var jo så god. Det merkes likevel at bandet har vokst siden sist, ennå mer enn et drøyt år tilsier. Dette er en mer voksen utgave av Hvitmalt Gjerde, både hva gjelder tekst og musikk.

J.B og Om jeg spør deg pent er ikke like minneverdige som resten av plata. I sin helhet er ikke plata like hvass som sin forgjenger, men den er mer dynamisk, hvilket er en god trend. Litt synd er det også at halvparten av låtene kun strekker seg over drøye to minutter.

Ikke la det være tvil: Ville venner er en god utgivelse. Riffene balanserer på den stramme linen mellom det banale og det originale, og lander med temmelig god margin på sistnevnte side. Det skrangler ikke like mye som før, men gutta viser derimot at de tør å bevege seg i nytt terreng. Bergenstroikaen beviser med andre ord at de absolutt er å regne med i lang tid fremover.