Joseph D’Agostino, vokalist og drivkraft bak Cymbals Eat Guitars måtte, i 2007 oppleve det å miste en nær venn alt for tidlig. Barndomsvennen Benjamin High døde av hjerteproblemer, noe som gikk dypt innpå vokalisten. Han har brukt sju år flittig på å fordøye det hele, og har nå erklært seg selv kapabel til å skrive om barndomsvennen. LOSE, Cymbals Eat Guitars’ nye fullengder, er et konseptalbum hvor D’Agostino skriver om, og til ære for vennen sin.

Det er svært krevende å lage et personlig konseptalbum, og dette gjør prestasjonen til gutta fra New Jersey enda større. LOSE er så utrolig mye mer enn bare en nekrolog. LOSE forteller om oppvekst på godt og vondt, vennskap og det å miste noen en er glad i. Det fortelles på en måte som er både interessant, humørspredende og av og til virkelig gripende.
Musikalsk beveger CEG seg innenfor og rundt de samme rammene som på de to foregående albumene, med utgangspunkt i den amerikanske 90-talls indierocken (a la Weezer, Pavement) som de selv har utviklet i en litt mer alternativ og musikalsk utfordrende retning. Samtidig framstår gutta litt snillere enn på de to første platene. De virker ikke til å ha et like stort fokus på at alt skal være komplisert og innviklet, og føles mer avslappet og frigjort. Albumet er rett og slett overraskende lett fordøyelig.

Konseptet til D’Agostino og gjengen introduseres ved svært godt komponerte og arrangerte Jackson, som er både behagelig og utfordrende på samme tid. Dette er drøye 6 minutter med ren nytelse av falsettkoring, overbevisende vokal og brutal instrumentering. Dette er drøye 6 minutter som, for min del kunne vart evig.
Andre låt, Warning, er så rett fram og enkel at det ble krevende å ikke føle seg dum under innspilling, skal vi tro bandets uttalelser til Pitchfork tidligere i høst. Dette fokuset på at det ikke skal bli for enkelt og gjennomskubart hindrer Warning fra å bli en av mange, så godt som identiske indierocklåter, men heller et friskt, og mer direkte pust til et band som av og til kan ha en tendens til å skjerme seg fra lytteren ved å komplisere musikken til det nærmest uforståelige.

D’Agostino forteller historiene om vennen sin på en måte som aldri, på noen som helst måte blir for personlige eller sutrete, ei heller, i den andre enden av skalaen; intetsigende. Når de klarer å finne en mellomting mellom overpersonlig og uengasjert, ender det opp med at jeg kan smile til låter som Xr og samtidig bli så inderlig rørt av av Child Bride. LOSE overbeviser meg.
Og dette gjør CEG uten å, på noen måte miste musikalsk fokus og identitet. Gutta spiller fantastisk på samtlige spor, og ingen låter blir intetsigende eller kjedelige, noe som gjør LOSE til, ikke bare en rørende lyrisk affære, men også til de grader musikalsk interessant. Her er vakre arrangementer, sterke individuelle, instrumentelle prestasjoner, og en formidlingsevne og samspill man sjeldent hører maken til.

Dette albumet må ha krevd masse av Cymbals Eat Guitars. Det må ha vært krevende å gå utenfor den musikalske komfortsonen og utforske mindre kompliserte musikalske områder, uten å miste identitet eller verdighet. Det må ha vært krevende å formidle en personlig historie uten å gjøre det for personlig. Cymbals Eat Guitars rører meg, de gleder meg, og de imponerer meg. Det gjør at LOSE, for meg står igjen som en av årets beste utgivelser.