Opeths forrige album, Heritage fra 2011, markerte et betydelig stilskifte for svenskene - fra å tidligere være yppersteprester innen progressiv og melodisk death metal, var både albumcoveret og lydbildet på Heritage tydelig inspirert av progrock fra 70-tallet. Fra første sekund er det ingen tvil om at bandet fortsetter med denne nostalgiske proglyden på deres nye plate, Pale Communion.

Eternal Rains Will Come åpner ballet med orgel, intrikat trommespill og groovy gitarer. Fans av frontmann Mikael Åkerfeldts aggressive brøling og den instrumentale brutaliteten fra tidligere plater må se seg skuffet - Opeth som death metal-band er tilsynelatende dødt. Vokalene på Pale Communion er melodiske og harmoniske, men samtidig lite spennende. Åkerfeldt har ikke det mest imponerende stemmeregisteret og han framstår til tider som noe flat og uinspirert. Opeths styrke ligger heller i det instrumentale. Det forannevnte orgelet høres på samtlige av platens spor og skaper en mørk, stemningsfull atmosfære. I takt med bandets stilskifte er trommespillet langt mer variert enn det man er vant til fra tidligere Opeth-utgivelser. Martin Axenrot gjør en formidabel jobb bak trommesettet og er både teknisk solid og svært taktfull.

Selv om det instrumentale arbeidet riktignok er solid, savner jeg noe som knytter låtene sammen. Et eksempel er skivens lengste spor, Moon Above, Sun Below. Låten byr på både gitarsoloer, flere temposkifter, og nedtonede partier med akustisk gitar og orgel - men føles mest som et sammensurium av ulike progelementer. Det blir ganske enkelt for mange ideer på én gang, og jeg forstår ikke helt hva Opeth prøver å formidle. Dette er et problem flere av låtene lider av. Platen ville framstått som mye mer helhetlig og minneverdig med mer fokusert låtskriving og tydelige ideer.

Pale Communion er absolutt en godkjent og tidvis stemningsfull affære. Instrumentasjonen er herlig, men låtene hadde hatt godt av en mer tydelig struktur. Dessuten savner jeg særpreg i hver enkelt låt. Etter flere gjennomlyttinger sliter jeg med å skille låtene fra hverandre, da hver enkelt låt blander litt for mange ideer i stedet for å fokusere på én bestemt stemning. Opeths konvertering til retro progrock kan ikke sies å være mislykket - bandet kler stilen og det føles ikke som en helt unaturlig overgang fra metallrøttene. Allikevel trengs et visst særpreg for at Opeth skal kunne utmerke seg som en essensiell aktør i dagens progsfære.