Dilated Peoples er undergrunnshelter som henger helt i mainstreamens utkant. Directors of Photography er deres femte studioalbum, og deres første på åtte år. Dilated Peoples består av rapperne Evidence og Rakaa Iriscience, samt DJ Babu. Albumet inneholder selvfølgelig også gjesteopptredener fra en gjeng store, sterke artister.
Med utgivelsen av dette albumet debuterer de på Rhymesayers Entertainment, et av de beste og mest annerkjente uavhengige hip hop-plateselskapene.

Albumet er stappfult av mørke og til tider tunge beats. Det passer perfekt for Evidence og Rakaa, og det finnes ikke tvil om at Dilated Peoples har jobbet sammen lenge. Selv etter en pause på åtte år er samarbeidet usedvanlig stramt. Rakaa er fullstendig klar over dette, og avslutter sitt første vers på albumet selvsikkert med «Dilated never left, I'd like to welcome us back».

Et av høydepunktene kommer tidlig med opprinnelseshistorie-låta Cut My Teeth, med en dramatisk beat og røff tekst som vitner om at ikke crack-langere og drapsmenn har monopol på oppveksten som skal til for å lage god hip hop.
Det er risikabelt å plassere en så god låt såpass tidlig i albumet, men Dilated Peoples klarer å opprettholde det samme kvalitetsnivået hele veien. De kan greie sine.

Det andre klare høydepunktet kommer med det åttende sporet, Figure It Out (Melvin's Theme). Dette er DJ Babu sin låt (det fulle navnet hans er Melvin Babu), og han viser hvorfor han er en av verdens beste turntableists. Evidence og Rakaa rapper bare i et halvt minutt til sammen i løpet av låta, og da er det bare som hype men for DJ Babu. Dette er en låt det er fysisk umulig å ikke føle. Du danser til denne låta, enten du vil eller ikke.

Gjennom hele plata leverer Dilated Peoples sterke beats og smarte tekster.
På det siste bonussporet som følger med den digitale utgaven, Hallelujah, viser de at de også har særdeles god dømmekraft når det kommer til gjesteartister. Action Bronson får æren av å avslutte albumet, og han viser at han fortjener det. Han er et levende bevis på at flere kokker ikke nødvendigvis fører til mer søl.

Stemningen i albumet er tilnærmet lik fra start til slutt. Dette er ikke party-rap, dette er undergrunn. Dette er hodetelefoner, sort hettegenser og en malingsflekket ryggsekk.
Dilated Peoples vet hva de er gode på, og er smarte nok til å holde seg til det.