At Ryan Adams er en likandes kar er det ingen tvil om. Siden hans band Whiskeytown ble oppløst i 2000, har han gitt ut studioalbum i reneste Neil Young-stil, og er nå ute med plate nummer 14 i rekkene. Etter den fantastiske solodebuten Heartbreaker har Adams gitt ut album i snitt en gang i året, noe som ble toppet med hele tre soloalbum i 2005, hvor et av dem forøvrig var et dobbeltalbum. Med så mange utgivelser med så kort mellomrom har naturlig nok ikke alle holdt like høyt nivå, og flere plater låter noe ujevne, men det meste har vært . Siden glimrende Ashes & Fire fra 2011, har det imidlertid gått nesten nøyaktig tre år uten nytt materiale, noe som er ny rekord når det kommer til ventetid mellom studioalbum så langt.

Denne gangen har Adams lidd en aldri så liten titteltørke, og bestemt seg for å gi ut albumet selvtitulert. Ikke nødvendigvis ett dumt trekk så langt ut i musikkarrieren. Skal vi tro ham selv, er årsaken bak det noe spesielle valget: "I could not think of a name for this record. Everything I came up with sounded so stupid. Everything sounded like a King Crimson album title, some convoluted shit. I was like, I can’t call this Shadows or something, I just can’t do it".

Ryan Adams er utvilsomt mer rockete enn sin mer neddempete forgjenger. Der Adams gikk for unplugged-stil på forgjengeren, er han nå tilbake i plugged-format. Og da er det rock n’ roll som gjelder. Flere riff er svært fengende, og på låter som Trouble, Stay with Me og I Just Might vet Adams virkelig å slå seg løs på gitaren. Likevel nøler han heller ikke med å vise sine briljante ferdigheter innen sine alternative countryrøtter ved flere anledninger, som på Am I Safe og My Wrecking Ball. Vi finner dessuten gjestemusikere som blant annet Johnny Depp på gitar, samt Adams’ kone Mandy Moore som bakgrunnssanger, uten at noen av dem setter sitt store preg på noen av sangene.

Som nevnt tidligere nevnt har flere av Adams’ tidligere album båret preg av ujevnhet. Det selvtitulerte 14. albumet har utvilsomt flere godsaker på lager, men til tross for dette sitter man igjen med følelsen av at Adams gjør en god jobb, men kjører det hele litt for safe denne gangen. Flere låter har stort potensiale, og det er da synd at flere av dem låter uferdige, og kunne blitt mye bedre enn det endelige produktet viser. Derfor blir Ryan Adams et jevnt over godt album som mangler det lille, men likevel store, ekstra som må til for å nærme seg tidligere bragder.