At Erlend Øye behersker kunsten å senke lytterens puls, det er hevet over enhver tvil. Hans andre soloalbum byr ikke på de altfor store overraskelsene, men den bebrillede bergenseren tar deg gledelig med seg inn i sin bedagelige drømmeverden. Den besøker jeg gjerne.

Med seg på laget har Øye hatt det islandske reggaebandet Hjálmar, noe albumet tydelig bærer preg av. Det er ikke snakk om ren og skjær reggae, men hint fra reggaens døsige univers danner likevel fundamentet for en rekke låter. Den fine åpningslåta Fence Me In står som et fint eksempel. Det reggaeinspirerte lydbildet, især hva gjelder takten, står fint til Øyes vokal og de lekne innslagene av trommer. Videre har blant annet også sukkersøte Whistler og saktegående Lies Become Part Of Who You Are klare reggaetrekk. Samarbeidet med islendingene gir plata med andre ord en ekstra dimensjon.

Bergenserens øre for takt og tone setter også sine velkjente spor. Velarrangerte Rainman er med en rekke melodiøse detaljer, deriblant et fiffig elektrobasert lydbilde, blant albumets høydepunkter. Singelen Garota, sommerligheten selv, der det reggaeinspirerte lydbildet samspiller fint med en vellåtende trompet, er et annet høydepunkt. Pianopregede Who Do You Report To? er også et fint tilskudd, dog med litt uforløst potensial.



I 2003 solodebuterte Øye med Unrest, likevel er han nok mest kjent som vokalist i både Kings of Convenience og The Whitest Boy Alive. Felles for treenigheten er i hvert fall stemmen. Den særegne vokalen står fortsatt i begivenhetenes sentrum, og er akkurat slik man husker den; rolig, behagelig, myk som fløyel – og hjørnestenen for Øyes musikk. Fløyelsstemmen, med sin særs beroligende effekt, skaper en veldig sinnsro hos lytteren. Et annet karakteristisk trekk er den harmoniske stemningen – noe som nærmest maksimeres med denne plata. Til tider blir det hele litt for mye av det gode. Ja, Legao er virkelig et album for de sløve dagene.

Ensformigheten er ikke til å komme utenom. Det slår meg at albumets ti låter på sett og vis står bedre på egne ben, enn som en del av Legao-pakken. Det er ikke det at albumet er noen dårlig pakke, men likheten mellom en del av låtene forringer totalopplevelsen. I albumkontekst er låtene gode, men jeg innbiller meg at de enkeltstående ville strålt enda mer. Det blir dessverre litt for likt. Den ene låta er glemt, idet den neste er i gang. Dette er på ingen måte et gjennomgående problem for samtlige låter, men gjelder noen av dem.

Legao er en svært behagelig, liten reise. Gjenhøret med Erlend Øye er fint, og hans forlokkende toner er som vanlig lett å bli sjarmert av. Til tross for det noe ensformige materialet, er mettheten kortvarig. Jeg blir gjerne i Øyes univers enda litt til.

Er det det som kalles slumring, mon tro?

Albumet slippes 3. oktober.