Det er tre år siden skotske Twin Atlantic slapp sitt forrige album Free, oppfølgeren til bandets kritikerroste debutalbum Vivarium. Med låter som You're Turning Into John Wayne, Light Speed, Free og Make A Beast Of Myself, har bandet sakte men sikkert bygget seg opp et relativt stort navn både i hjemlandet og ellers i verden. Til tross for dette har de fortsatt til gode å oppleve sitt endelige gjennombrudd, og har alltid stått litt i skyggen av andre skotter som Biffy Clyro og Franz Ferdinand.

Nå er bandet klare med sitt tredje studioalbum, Great Divide, og har gjort låtene mye mer tilgjengelige enn de litt mer individuelle indielåtene de opererte med i begynnelsen. Muligens vil de tjene på dette kommersielt, men albumet taper en god del på at alle snodighetene nå er meislet bort. Det som står igjen er rene poprock-låter – riktignok med fantastisk dialekt.

Albumet som helhet er en svært så pen og pyntelig reise. Fra første låt, introsporet og balladen The Ones We Love er det ingen skarpe kanter, bare myke toner, godt produsert lyd, og svært behagelig sound. Ikke at hele albumet er svøpt inn i silke, allerede på neste låt, singelen Heart and Souls kommer rockebandet frem, dog med tidenes mest cheesy åpningslinje: “I flick the switch on the generator, so I could turn you on”. Dette fra bandet som på debutplata skrev briljante sarkastiske og selvkritiske tekster om amerikaniseringen i verden.

Men fengende er det, og fengende fortsetter det å være gjennom hele skiva. Låter som Fall Into The Party og I Am An Animal, leverer tut og kjør og full energi, men setter svært få spor annet enn en midlertidig trang til å hoppe opp og ned – men kanskje er det akkurat det man trenger av og til. Noen fine øyeblikk finnes det likevel på skiva, låter som singelen Brothers and Sisters tilbyr et dypere blikk inn i Twin Atlantics låtskrivertalenter både musikalsk og tekstmessig, og man tar seg selv i å lure på hvor de gjemmer bort dette på resten av skiva. Også Actions That Echo viser et sterkere Twin Atlantic, og sitter faktisk i ørene etter at låta er ferdig.

Dessverre er store deler av skiva pregløs og totalt blottet for personligheten man møtte i bandets første utgivelser. Det er mye party og power, men man sitter igjen med skuffende lite når albumet er ferdigspilt, selv etter flertallige gjennomlyttinger.

Om bandet vil oppnå sitt store gjennombrudd med dette albumet gjenstår å se, men at det er mye mer radiovennlig enn sine tidligere plater er det ingen tvil om. Dessverre kan det se ut som at de har mistet seg selv på veien også. Svært synd for et band så i utgangspunktet originalt og spennende som Twin Atlantic.

Twin Atlantic spiller på Parkteatret 14. november, forhåpentligvis blir dette en litt mindre intim konsert enn den guttene spilte på John Dee i 2011...