Det er litt over et år siden Andrew Hozier Byrne slo gjennom med singelen Take me to church, som enda florerer på radioen over store deler av Europa. Den selvtitulerte debutplaten Hozier er en samling av låter fra hans to tidligere EP’er, samt nye tilskudd.


Plata åpner med høydepunktet take me to church som er et utmerket eksempel hvilken talentfull sanger og låtskriver Hoizer er, tross sin unge alder. Låta tar opp homofobi i sammenheng med religiøse organisasjoner, hvilket blir ytterligere forsterket av musikkvideoen som har over 13 millioner visninger på youtube. Jackie and Wilson er en klassisk blues-låt. Refrengets kulminasjon «We’ll name our children Jackie and Wilson, rase em on rhytm and blues» får tydelig frem låtas inspirasjonskilde, sangeren Jackie Wilson. Albumversjonen av To be alone blir tyngre og mørkere med band enn den tidligere soloversjonen, hvilket gjør den enklere å inkludere på plata.

Det at plata tilnærmes blues-sjangeren enda mer enn det Hozier gjør som soloartist, gjør seg godt for plata som helhet. From Eden er en lystig formidling av djevelens idealisering og savn av det gode. Den lengtende sedated og gospelinspirerte work song er to særdeles velskrevne låter som utvilsomt er med på å løfte debutplata før tempoet tas litt ned av folk-inspirerte like real people do og til slutt en akustisk liveversjon av koselige cherry wine. Det er også verdt å få med seg Arsonist’s Lullabye som finnes blant de fire ekstra låtene på platas Deluxe edition.

Plata Hozier er en sterk debutplate med nok av gode lytteropplevelser. Som artist er Hozier en meget god historieforteller som treffer med formidlingen. Selv om jeg savner litt mer uforutsigbarhet og musikalske finesser i flere av låtene, kompenserer Hozier godt for dette med gode tekster og en sterk stemme. Kunsten å konvertere gode inspirasjonskilder til nye ideer er en god oppskrift når du mestrer det så godt som Hozier gjør. Hans modenhet og musikalske talent tross hans unge alder, gjør at Hozier absolutt er et navn verdt å merke seg.