Bendik Brænne (27) fra Bærum fikk Spellemannprisen i countryklassen for sitt debutalbum fra i fjor, How To Fake It In America. Nå spilte han ikke akkurat countrymusikk på plata, men den var iallfall innspilt i Nashville med amerikanske musikere. Denne gang har han brukt studioet til Amund Maarud: Snaxville. Besetningen på Maaruds album Electric (2011) spiller også på Brændes råsterke oppfølger Do you know who I think I am: Amund Maarud (gitar), Thomas Maarud (trommer), Egil Stemkens (bass) og Brænne selv på piano og litt sax (som han spiller i Los Plantronics).

Dette albumet er enda bedre enn debuten! Det har mer pianospill, bedre låter, glimrende tekster og noen minneverdige melodier. Det er vanskelig å sette Bendik Brænnes musikk i bås, men pop, roots, americana, country, honkytonk og gospel er han iallfall innom på Do you know who I think I am. Han har skrevet alle de ti sangene sammen med broren Mattis Brænne Wigestrand. De er ganske varierte, men det skinner klart gjennom at Bendik er fan av The Band. Stemmen hans (og tidvis soundet) minner dessuten om Ryan Adams, Bright Eyes. Wilco og Big Star. Han er en fyr som har hørt på mye bra, men som likevel greier å skape noe eget og meget bra ut av sine inspirasjonskilder.

Albumet begynner med den fengende Bakersfield Sound, som har steelgitar og ei personlig tekst som refererer til platebutikker og jakta på et sound som er vanskelig å finne. De fremste eksponentene for countrymusikkens Bakersfield Sound er Buck Owens og Merle Haggard.

So Much Fun har platas eneste anonyme melodi, men den ungdomstidmimrende teksta er virkelig god. Come Home Again er sangen her som er mest inspirert av The Band - herlig, slentrende rock med gitartwang og blåserrekke. Down The Line er allerede en liten radiohit - en elegant, nydelig ballade preget av strykere og piano.

Hollywood Sun er hardtslående, sprudlende pop som avsluttes med en lang, bluesaktig gitarsolo i beste Peter Green-stil. Cold Fusion er rølpete rootsrock à la Little Feat. Teenage Dream har 12-strengers elgitar, steelgitar og et sound som minner om Bright Eyes. Typhoid Mary er galopperende countryrock i en stil som jeg forbinder med Bob Dylan på Highway 61 Revisited.

Men det er de to siste sangene som hever albumet opp i en høyere sfære. Her snakker vi om gospel med koring av to amerikanske kvinner, og hammondorgel ved David Wallumrød, som vi kjenner fra bandene til Bernhoft og Knut Reiersrud. Times (Got Nothing On You) er den allsangvennlige av de to, mens Eviction Day er en mektig ballade med call-and-response-vokal og et sound som jeg forbinder med Elvis Presleys Memphis-plater fra omkring 1970. Og den rolige avslutningen av låta er en fryd for ørene!

For et glimrende album Bendik Brænne har lagd med Do you know who I think I am! Også det fortjener Spellemannprisen, men da i popklassen. Anbefales til alle med sans for americana og pop med gode tekster.