Slipknot slipper i disse dager sitt femte studioalbum .5: The Gray Chapter, deres første album på 6 år. Siden 2008s All Hope Is Gone har bandet opplevd store forandringer, bassist Paul Gray døde i 2010 (navnet på skiva er en tribuye til ham), og trommis Joey Jordison forlot bandet i 2013. Mange var usikre på om dette i det hele tatt var et album som ville se dagens lys, men bandet har re-etablert seg med nye medlemmer - hvis identitert fortsatt ikke er bekreftet av bandet - og spilt inn det som står igjen som et solid verk av ei plate.

Dette er klassisk Slipknot som tar et stort steg tilbake til røttene, vakre melodier godt flankert av tunge riff og effekter, samt den buldrende bassen og de eksplosive trommene mange var redde kom til å forsvinne fra maskineriet sammen med Gray og Jordison. Heldigvis er begge deler til stede, kanskje uten fingerspiss-følelsen til originalbesetningene, men dette kan også være en vanesak hos anmelder, heller enn en faktisk forskjell. Tight som tidlig Slipknot er det uansett, og enten man hører på en typisk metallåt som Skeptic eller Lech, eller en vakker ballade som Killpop (også kalt Vermilion Part 3 pga likhetene til de to originale låtene) og The One That Kills The Least, så står man definitivt igjen med den samme følelsen som man har gjort ved tidlige utgivelser.

Et underliggende tema på hele albumet er Paul Grays død. Fra den illevarslende starten med XIXs orgeltoner og setningen "This song is not for the living, this song is for the dead" gjennomsyrer det naturlig nok hele skiva, og tar oss med på en reise gjennom sorgens forskjellige stadier og nyanser, fra sår sorg til frustrasjon, fornektelse, sinne, og til aksept og følelsen av å komme seg videre. Nevnte Sceptik er en av bautaene på skiva, og en av fler låter som nikker til Paul Gray, med tekster som: "The world will never see another crazy motherfucker like you. The world will never know another man as amazing as you.". Goodbye er en annen av låtene på skiva som tydelig er skrevet om og til Gray, en vakre ballade med en underliggende smertefull og dyp sårhet.

Skiva har ikke mange svakhetene, men de få som trekker litt ned er lengden på det hele, og at den røde tråden av og til brytes opp av låter som takler helt andre temaer enn død og sorg. Muligens er dette et bevisst trekk av bandet for at det hele ikke skal bli for tungt (hvilket i såfall er litt ironisk med tanke på at det er Slipknot vi snakker om her), men med nærmere 64 minutters spilletid er det fort gjort å miste oppmerksomheten et par ganger gjennom skiva. De låtene man legger merke til er uansett låtene som har de råeste følelsene – låtene som dreier seg om Gray – så kanskje det hadde vært et lurere trekk av bandet å rendyrke dette som et sorg-prossess-album og heller spare de andre låtene til senere utgivelser eller EPer.

Noen av disse er singelen The Devil in I og Custer, en unektelig ekstremt fengende låt, men temmelig malplassert i denne sammenheng. Rykter vil også ha det til at nesten-singelen The Negative One med tekster som "The Lord of lies, the morning star, you had to be set free, opposing sides, your choices are, the negative one and me" er skrevet om Joey Jordison og hans ikke helt drama-fri exit fra bandet.

Det hele avsluttes uansett med den nydelige balladen If Rain Is What You Want, en flott og nesten nummen låt som bygger opp til en fantastisk og nesten svevende finale. Som om hele skiva har bygget opp til nettopp denne låta. Sorgen er der fortsatt i svært stor grad, men spenningene, frustrasjonen, og sinnet har gitt seg. Tilbake er en tomhet som gir rom for forandringer og frihet. En flott avslutning som knytter sammen alle de forskjellige trådene, enten de hører sammen eller ei.