Cold War Kids
Hold My Home
Tarvelig tiårsjubileum.
Så var Cold War Kids klare med nytt album igjen. Californiabandet med den berg-og-dal-bane-pregede karrieren. Med Hold My Home har ikke kvartetten akkurat funnet opp kruttet, og bandets ti år feires dessverre med ett skritt frem og to tilbake.
Albumets tre singler er også albumets tre åpningslåter. Willetts sedvanlige vokal åpner All This Could Be Yours, som med noen røffe gitarriff utarter seg til å bli en ganske så sprelsk åpning. Når neste låt ut er radiovennlige First, med et fengende refreng og enkelt, men godt lydbilde, blir det en forlokkende start på det amerikanske bandets femte studioalbum. Det kan derimot se ut til at krigsbarna bruker opp kruttet litt i tidligste laget.
Det er ikke det at resten av albumet ikke byr på noen gode låter, de finnes også. Problemet er at en del av de andre låtene ender opp som grå mus i et musikkunivers der indierock produseres over en lav sko. Oppskriften er litt for gjennomgående, og bandet sliter med å fenge slik de burde – og slik de flere ganger har bevist at de kan. Cold War Kids serverer rett og slett en litt for stor porsjon forglemmelig indierock (Hotel Anywhere, Nights & Weekends, Hold My Home, Flower Drum Song). Selv etter fjerde gjennomlytting har ikke låtene festet seg. Ikke litt engang. Det er sjeldent et godt tegn.
Men det er ikke bare død og fordervelse her, altså. Det store problemet er heller alt det uforløste potensialet. Saktegående Harold Bloom er en delikat låt med sitt pianopregede lydbilde, mens komplekse Hear My Babe Call setter et behagelig punktum. Den stødige røsten til vokalist Willett gir låta en ny dimensjon. Det funker meget godt på nevnte låt, men på generelt grunnlag støtter for mange av låtene seg på vokalen.
Etter at Mine Is Yours, en heller tannløs affære, førte Cold War Kids ut på dypt vann, klarte Nathan Willett og kompani å snu skuta i riktig retning med fjorårets Dear Miss Lonelyhearts. Dessverre kan det se ut til at kaptein Willett har mistet kompasset igjen. Hold My Home lider nemlig litt den samme skjebnen som førstnevnte plate, og kvaliteten Cold War Kids åpenbart besitter kommer kun sporadisk til syne. Det ender altså med at den sagnomsuste glemmeboken får seg nok en signering.
Albumets tre singler er også albumets tre åpningslåter. Willetts sedvanlige vokal åpner All This Could Be Yours, som med noen røffe gitarriff utarter seg til å bli en ganske så sprelsk åpning. Når neste låt ut er radiovennlige First, med et fengende refreng og enkelt, men godt lydbilde, blir det en forlokkende start på det amerikanske bandets femte studioalbum. Det kan derimot se ut til at krigsbarna bruker opp kruttet litt i tidligste laget.
Det er ikke det at resten av albumet ikke byr på noen gode låter, de finnes også. Problemet er at en del av de andre låtene ender opp som grå mus i et musikkunivers der indierock produseres over en lav sko. Oppskriften er litt for gjennomgående, og bandet sliter med å fenge slik de burde – og slik de flere ganger har bevist at de kan. Cold War Kids serverer rett og slett en litt for stor porsjon forglemmelig indierock (Hotel Anywhere, Nights & Weekends, Hold My Home, Flower Drum Song). Selv etter fjerde gjennomlytting har ikke låtene festet seg. Ikke litt engang. Det er sjeldent et godt tegn.
Men det er ikke bare død og fordervelse her, altså. Det store problemet er heller alt det uforløste potensialet. Saktegående Harold Bloom er en delikat låt med sitt pianopregede lydbilde, mens komplekse Hear My Babe Call setter et behagelig punktum. Den stødige røsten til vokalist Willett gir låta en ny dimensjon. Det funker meget godt på nevnte låt, men på generelt grunnlag støtter for mange av låtene seg på vokalen.
Etter at Mine Is Yours, en heller tannløs affære, førte Cold War Kids ut på dypt vann, klarte Nathan Willett og kompani å snu skuta i riktig retning med fjorårets Dear Miss Lonelyhearts. Dessverre kan det se ut til at kaptein Willett har mistet kompasset igjen. Hold My Home lider nemlig litt den samme skjebnen som førstnevnte plate, og kvaliteten Cold War Kids åpenbart besitter kommer kun sporadisk til syne. Det ender altså med at den sagnomsuste glemmeboken får seg nok en signering.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>