I løpet av de siste to åra har jeg lagt merke til flere som romantiserer egen oppvekst. Dette har blant annet kommet uttrykk gjennom facebook-innlegg med variasjoner over tittelen ”til alle som vokste opp på 60-, 70- og 80-tallet” (noen går til og med så langt tilbake som 40-tallet, og har muligens glemt nazidiktaturet som preget halvparten av dette tiåret). Det var visst bedre å vokse opp før, på den tida da ”bare jentene hadde hull i ørene”, da ”vi satt i biler uten sikkerhetsbelter og airbag”, da ”vi spiste tunfisk rett ut av boksen og ble ikke testet for diabetes eller alvorlige kreftsykdommer” og ikke minst da ”Fotball eller slåball-lagene hadde lag-utvelgelse og ikke alle fikk være med på laget. De som ikke fikk være med måtte lære seg å takle det selv. Tenk deg det!!!»

Artikkelforfatteren er en liten ironiker, men forstår neppe den store ironien i eget utsagn: dette utopia som beskrives var et betraktelig verre oppvekstklima enn dagens. Særlig hvis du på en eller annen måte skilte deg ut fra flertallet, som homofile Mike Hadreas (32). Han skryter ikke av verken barndoms- eller ungdomstida si.

I 2008 opprettet Hadreas en Myspace-konto under navnet Perfume Genius. Han la ut egenkomponert musikk og hjemmelagde videoer. Året etter ga plateselskapet Turnstile ut singelen Mr. Peterson, en sart, pianodrevet fortelling om et tvilsomt elev/lærer-forhold: ”He let me smoke weed in his truck, if I could convince him I loved him enough”. Nettopp kontrasten mellom vakre, uskyldige melodier og et tidvis svært direkte seksualisert språk kjennetegnet de to første langspillerne Learning (2010) og Put Your Back N 2 It (2012). Hadreas har funnet en ny stil på Too Bright. Det synes allerede på omslaget. Omslagsillustrasjonene på to foregående platene hadde en del likheter. Begge viste fotografier av unge menn som av illustratøren hadde blitt påført et slags tøystykke over ansiktene, som et forsøk på å skjule identiteter. Den nye plata frontes av et portrettbilde av Mike Hadreas i gullnaglesinglet.

Musikken har også endret karakter. Lydbildet er større og mer detaljrikt. Perfume Genius framstår som et band i Too Bright. Innledningssporet I Decline er likevel gjenkjennelig, med Hadreas, et piano og noen spoardiske synth-strykere. Stilskiftet starter med den neste låta, Queen. En mørk synth og trommer utgjør bakteppet, framfor ligger lysere toner som danner ulike melodivariasjoner. Etter hvert dukker det opp ulike koringer i bakgrunnen. Låta har imidlertid er tydelig Hadreas-signatur. Grid og Longpig ligger melodisk og produksjonsmessig i noenlunde samme spor. Fool er platas høydepunkt. Rytmeseksjon, synth og piano danner en fengende melodi som sitter ved første lytt. De to siste sporene – tittellåta og All Along - er i størst grad piano- og vokaldrevet.

«No family is safe when I sashay (gangelag med overdreven hoftevrikk),” synger Hadreas i Queen, med et tydelig stikk mot reaksjonære familieverdier. Han legger heller ikke skjul på sin seksualitet: «Casing the barracks. For an ass to break and harness into the fold, marry » (her var en del nye ord for anmelderen. Leseren oppfordres til å bruke ordbok).

“I see [homophobic abuse] less and less than when I was growing up,” uttalte Hadreas i et nylig intervju med the Guardian. “But I can still be called faggot on the street. Or experience moments where a little kid will pull on his mum’s arm and point at me. They’re not deliberately rude, but if you don’t have your guard up for a second, then somebody will remind you that you’re different.” Too Bright er et oppgjør med homohetsen som både preget Hadreas’ oppvekst, men som også kommer til uttrykk i dagens offentlighet. Musikalsk er plata er en fin forvaltning av synthpoparven fra låtskriverens barndom.

Alt var ikke bedre før. Perfume Genius ville nok vært nokså omstridt på 70- og 80-tallet. I 2014 er hyllesten nærmest unison.