Neil Diamond (73) har hatt suksess siden 60-tallet, både som låtskriver for andre og som soloartist med mange hits. Storhetstida var 70-tallet, mens folk flest betraktet platene hans fra 80- og 90-årene med en skuldertrekning.

I likhet med Johnny Cash og andre veteraner, kan Diamond takke produsent Rick Rubin for at han ble en hipp, kritikerrost artist igjen. To meget bra comebackalbum kom i 2005 og 2008, etterfulgt av juleplate og coverplate. På Melody Road er det Don Was og Jacknife Lee som produserer. De har gått tilbake til Diamonds sound fra gullalderen, med mektige strykere, akustiske gitarer og smektende rytmer. Og han synger glimrende.

Tekstene er også bra, melodramatiske og personlige på Melody Road, som både åpner og avsluttes med tittelkuttet. First Time er en enkel, fengende sang med orgelbrus, blåsere og Diamond-varemerket kassegitarer. Enda bedre er den episke Seongah and Jimmy - en koreansk-amerikansk kjærlighetshistorie med asiatisk-klingende fløyte og stakkato rytmer. Melodien minner litt om Neil Diamonds 1971-hit I Am...I Said.

Nothing But A Heartache er en Roy Orbison-aktig, dramatisk ballade med smakfullt strykerarrangement og koring. Alone at the Ball er hardtslående popmusikk med tekst om det ensomme turnelivet, satt til toner som er en hybrid av Diamond-klassikerne Cracklin' Rosie og Girl, You'll Be A Woman Soon. Og Marry Me Now krydres av dixielandjazzblåsere.

Alt i alt er Melody Road enda et godt Neil Diamond-album, men imidlertid ikke like på høyde med de to Rick Rubin-produksjonene. Dette har nemlig ikke like mange minneverdige sanger.