Det har visst vært et hardt år for gutta i Foxygen; etter å ha gitt ut to utmerkede plater på et halvt år, begynte ting å murre mellom de to barndomsvennene. På fjorårets turné fikk vi stadige nye historier om at det sto dårlig til med bandet, og etter en noe uheldig episode på SXSW bestemte de seg for å kansellere turneen med en forsikring om at «det er det beste for bandets kreativitet». De var likevel tilbake senere på sommeren, men da vokalist Sam France brakk benet ble det en kortvarig glede for fansen. Siden den gang har vi fått en under middelmådig soloplate fra Jonathan Rado, samt enda mer band-drama...

Nettopp derfor var det så flott da ...and Star Power ble annonsert og vi fikk bekreftelsen på at Foxygen fremdeles holder sammen. Kunne disse to, som mestrer å kopiere 60-tallet på best mulig vis, legge alt rotet bak seg? Skulle vi få en skikkelig oppvisining i hvordan man kommer seg på beina igjen?

Neida! ...and Star Power er en vannvittig smørje av psykedelika, støy og jam-sesjoner uten noen til å regissere det hele i en bestemt retning. Hvis bandet har hatt en tøff tid, kan det se ut som de har bestemt seg for å få ut all frustrasjonen på denne platen. Det kan dog ta litt tid å innse dette; første del (av fem) har de valgt å kalle The Hits. Her finner vi singelen How Can You Really? som med sitt lettbente pianohook kunne glidd inn på fjorårets We Are the 21st Century..., uten helt å inneha samme kvaliteten. The Hits er ikke en dårlig start, men flere av låtene halter litt i forhold til hva de har gjort tidligere, med avlsutningen av Cosmic Vibrations som et hederlig unntak. Neste del gir oss den firedelte Star Power-suiten som faktisk er ganske så underholdene. Ingen av låtene henger helt sammen, en morsom liten detalj, og del tre, What Are We Good For, inneholder lekne melodifraseringer som denne gruppen utvilsomt er gode på.

Så alt i alt høres vel dette ut som en ganske ålreit plate? Jepp! Så det er fryktelig synd at Foxygen gir seg 15(!) låter til å ødelegge det på.

Herfra og ut er det nemlig ingen vei tilbake; halvkokte ideer til låter dras ut i fire-fem minutter, ispedd enkelte kortere stykker som ofte lyder som ren kakofoni. Titlene på de tre delene, slik som Scream: A Journey Through Hell og The Paranoid Side høres langt mer interessante enn de er. Wally’s Farm ville vært et irriterende mellomspill på enhver plate, men her legger den seg mellom kjipe Flowers og b-side materialet Cannibal Holocaust, og viser hvor dårlig det står til. Sistnevnte låt inneholder forøvrig høydepunktet på disse tre delene, helt til du innser at de bare har kopiert piano-riffet til How Can You Really?! Videre får vi seks minutter av støylåten Cold Winter/Freedom - selv om Foxygen er gode til å stjele melodiene fra 60-tallet, er det visse sjangere de burde ligge unna. Når Can’t Contextualise My Mind dukker opp, kan man jo begynne å ane en smule selvironi her også.

Akkurat hva som førte til denne halv-katastrofen av en platen vet jeg ikke. En blanding av «gi faen»-holdning og arroganse er vel en god hypotese. På en måte har det jo blitt en interessant plate, og i små glimt viser bandet hvor dyktige de er. Dessverre toner de den delen kraftig ned, for så å fortsette med tre dårlige ideer – gjerne samtidig! Selv mister jeg ikke troa på Foxygen, men håper de klarer å holde seg selv i tøylene i fremtiden.