Ex Hex
Rips
Smart og fengende garasjepop
Det er mye rutine i Ex Hex til tross for at bandet har eksistert i kort tid. Trioen frontes av gitarist og vokalist Mary Timony, som i over to tiår har vært en sentral undergrunnsmusiker med en fortid fra band som blant andre Autoclave og Wild Flag. Timony har også utgitt album på egenhånd og bandnavnet er hentet fra en tittel på en av hennes soloutgivelser.
Sammen med Betsy Wright på bass og Laura Harris på trommer, har Timony med Ex Hex etablert et band som kan gi henne et, om ikke etterlengtet, så større gjennombrudd som musiker og låtskriver. Debutalbumet til trioen fra Washington D.C. har tatt både kritikere og lyttere med storm. Det er ikke rart, fordi dette er underholdende poprock med finesser som det er umulig å overse når man først hører det.
Fra første spor, Don´t Wanna Lose, og til siste, Outro, kommer høydepunktene mer eller mindre på løpende bånd. Det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter fra et slikt gjennomført album som Rips er, men låter som Hot And Cold, Beast, How You Got That Girl, Waterfall og New Kid skaper virkelig begeistring.
Timony, Wright og Harris viser en fantastisk evne til å sette sammen fartsfylte låter med en herlig snert, som byr på overraskende hooks, stilig vokal og melodiøse gitarer. Den beint frem mesterlige garasjepopen som Ex Hex utfører får opp humøret og sender mørke og våte november rett ut av kalenderen. Når Ex Hex er på sitt beste skaper låtene på en side en følelse av å være på vei et sted, se den blå himmelen over deg, men også av å stå i et trangt kjellerlokale med enkel belysning mens trioen herjer på scenen.
Ex Hex høres ut som de har hentet inspirasjon fra storheter som både Blondie, The Runaways og T.Rex. Samtidig har de også en del likheter med mindre kjente band som The Longshots og Matthew Meltons Bare Wires. Man finner igjen en god del av den samme styrken i låtene, og den samme innlevelsen i fremførelsene. Og man hører at bandene i stor grad opererer innenfor det samme litt rufsete, men like fullt tydelige lydbildet.
Ex Hex har med Rips laget et bortimot perfekt album som er umiddelbart, men som også har potensial i seg til å vokse. Ser frem til flere utgivelser med Timony og co.
Bandets hjemmeside her.
Sammen med Betsy Wright på bass og Laura Harris på trommer, har Timony med Ex Hex etablert et band som kan gi henne et, om ikke etterlengtet, så større gjennombrudd som musiker og låtskriver. Debutalbumet til trioen fra Washington D.C. har tatt både kritikere og lyttere med storm. Det er ikke rart, fordi dette er underholdende poprock med finesser som det er umulig å overse når man først hører det.
Fra første spor, Don´t Wanna Lose, og til siste, Outro, kommer høydepunktene mer eller mindre på løpende bånd. Det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter fra et slikt gjennomført album som Rips er, men låter som Hot And Cold, Beast, How You Got That Girl, Waterfall og New Kid skaper virkelig begeistring.
Timony, Wright og Harris viser en fantastisk evne til å sette sammen fartsfylte låter med en herlig snert, som byr på overraskende hooks, stilig vokal og melodiøse gitarer. Den beint frem mesterlige garasjepopen som Ex Hex utfører får opp humøret og sender mørke og våte november rett ut av kalenderen. Når Ex Hex er på sitt beste skaper låtene på en side en følelse av å være på vei et sted, se den blå himmelen over deg, men også av å stå i et trangt kjellerlokale med enkel belysning mens trioen herjer på scenen.
Ex Hex høres ut som de har hentet inspirasjon fra storheter som både Blondie, The Runaways og T.Rex. Samtidig har de også en del likheter med mindre kjente band som The Longshots og Matthew Meltons Bare Wires. Man finner igjen en god del av den samme styrken i låtene, og den samme innlevelsen i fremførelsene. Og man hører at bandene i stor grad opererer innenfor det samme litt rufsete, men like fullt tydelige lydbildet.
Ex Hex har med Rips laget et bortimot perfekt album som er umiddelbart, men som også har potensial i seg til å vokse. Ser frem til flere utgivelser med Timony og co.
Bandets hjemmeside her.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>