Tjue år har gått siden verden fikk høre siste tone av High Hopes, avslutningslåt på Pink Floyds 14. studioalbum The Division Bell. Tjue år etter forteller de to gjenværende medlemene av bandet, gitarist David Gilmour og trommeslager Nick Mason, at vi skal tro om igjen. For de siste årene har ikke bare gått til å grave opp eldre live-innspillinger og annet smårusk til boks-utgaver av deres mest honorerte album, noen av de beste i musikkens historie.

Samtidig har det blitt funnet tjue timer med ukjent materiale, innspilt sammen med avdøde Richard Wright, fra da Pink Floyd jobbet med det vi trodde var siste plate. Det hele har blitt komprimert til 53 minutter med hovedsaklig intrumental ambient, prog-rock og psykedelia innenfor den nostalgiske ‘Floydianske’-sounden.

Alle de 18 sporene, skiftende mellom et knapt minutt oppimot seks og et halvt, smelter sammen til å bli én, ala Dark Side of The Moon. Én av hundre grunner til at den plata er så sinnsvakt god, og det er et hjelpende element her på The Endless River også. Tidvis er det også behagelig å høre på, som bakgrunnsmusikk. Altså, det er aldri direkte ubehagelig. Men ofte er det ikke veldig spennende. Likevel vil du høre biter her og der som er interessante, men ingenting som er bedre enn du har hørt før, og som vil vippe deg av stolen.

Jeg er konfliktert når det gjelder denne plata. For det første fordi det er et Pink Floyd album, og det er ikke noe som detter nedi postkassa di hver dag. For det andre fordi de slipper et helt instrumentalt album som egentlig ikke byr på noe nytt. Denne plata tukler med det som er en ellers råsterk katalog. Du vil ikke finne noen uforglemmelige nye spor på denne plata. En siste genistrek av de, sånn sett, gjenværende medlemmene som bidrar. Helt ærlig ble jeg nesten dysset i søvn på et tidspunkt, trist som dét er.

Dette burde ikke være Pink Floyds svanesang. Dessverre er det faktisk det. Og selv avslutningen Louder Than Words, den eneste med ordentlig vokal, klarer ikke å være så bombastisk som den prøver å være. Det er veldig mulig å tenke seg til hvorfor de velger å gi dette ut som et eget album, deres aller siste. The Endless River burde heller vært en bonusdisk i den egentlige sisteplatas samleboks. Her er det lite å juble over.