Pumba har vært i periferien lenge, men aldri brutt helt inn. "Ikkeno hits", som han sier selv. Det kommer nok å endre seg.

Albumet åpner først ordentlig med andrelåta Bravo: et usedvanlig reflektert tilbakeblikk til norsk hip hop å være. Med det faktum at overdrivelser er rimelig standard innen hip hop i bakhodet synes jeg fortsatt linja «tider da alle snakka om metall var ikke så kult når hylsene falt» er en fin kontrast til det meste av norsk rap og partyfokuset der.
Andresporet, Eva, er et av høydepunktene på plata. En låt om penger, delvis fra perspektivet til pengene selv. Jeg er ingen stor fan av den tungpustede vokalen til Lotus, selv om det funker veldig bra når Pumba rapper over det.
Klikka, som ble sluppet for litt over en måned siden, fortjener også en «honorable mention» for selvinnsikt og gode gjestevers.

Favorittlåta mi på albumet er Storbydynamikk. Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke er noen stor fan av Arshad Maimouni, men jeg spiser hatten min og innrømmer at han passer godt inn på denne låta. Ken Ring gjør også et godt vers, han har en fantastisk stemme, men det er Pumba sin låt. Før denne låta var jeg ingen stor fan av flowen hans, det var tekstene som appellerte til meg, men de førti sekundene han tar i denne låta er store og imponerende og etterlater en bitter smak i munnen fordi førti sekunder med det her ikke er i nærheten av nok. Hadde han vært her hele albumet hadde det lett vært en tier.

Lystløgner er et flott gjensyn med flowen. Hooken er kjedelig og det er så utrolig frustrerende, for Pumba er jo faktisk kjempeflink til å rappe. Det er ingenting på hele albumet som slår maskingæver-rappinga cirka halvannet minutt inn. Jeg skjønner det kunstneriske valget om å gjøre andre ting, jeg tviler ikke på at det hadde vært kjedelig med en hel plate med bare denne stilen, men litt mer av det hadde virkelig gjort seg.

Det er gjennomgående i hele albumet at når Pumba rapper så er han utrolig god, han har god teknikk og en flow som virkelig har utviklet seg til å bli stor. Problemet er hooksa, for låtene må høres på i sin helhet. Dette er ikke meg som er en motstander av hooks og vil ha rendyrket gangster-rap, jeg synes bare det er synd de tar så mye oppmerksomhet bort fra Pumba på sitt beste.
Det forandrer heldigvis ikke det faktum at albumet er en sterk helhet som henger bra sammen, og masse selvinnsikt og god flow gjør at det er et album man kan høre på frem til Pumba kommer med sitt neste, hvor han forhåpentligvis har finpolert det han gjør best: selvinnsikt og tradisjonell rapping.