Mye har vært sagt om albumets død og mye har vært skrevet om Röyksopps motiver ved å si at dette er det siste hele albumet de skal lage, men jeg skal kun ta for meg det musikalske her.

Etter nesten femten år som Röyksopp, seks album (om man teller med minialbumet med Robyn), et platesalg som overgår de fleste norske artister i utlandet og en svært suksessrik turne i sommer, kan man ikke si at Tromsø-duoen har ligget på latsiden. Suksessen skyldes hardt arbeid, bra musikk og strålende videoer.

Førstesiden av LP-en begynner knallsterkt. Festen er kjapt i gang med Kraftwerk-pastisjen Skulls. Ikke misforstå. Du hører tydelig at det er Röyksopp, selv om du har The Robots- dukker i hodet, mens du lytter.

Vi holder oss i metallisk, men likevel analog, stil på en remiks (nyinnspilling?) av en av årets beste låter, nemlig Monument. En skulle tro det var unødvendig å ta med denne låten to plater på rad, og jeg trodde aldri at den låten ville fungere i en annen form enn på originalen fra i vår, men dette er en knallversjon. Den passer perfekt bak Skulls. Spesielt elsker jeg synth-soloen mot slutten. Nostalgi og framtidsrettet nytelse i et og samme øyeblikk.

Sordid Affair beveger vi oss rett over i det landskapet Röyksopp lå i på The Understanding i 2005, med enkelte hint av Melody A.M. Herlig tilbakelent etter åpningslåtene og behagelig vokal av Ryan James. Det er noe Pet Shop boys over dette også, og det er aldri en dårlig ting.

På side B begynner derimot glansbildet å sprekke litt. Med Jamie Irrepressible på vokal på You Know I Have To Go er vi over i James Blake sitt territorium. Det er fint, det er skjørt og det er masse herlig varm synth litt over halvveis, men det virker likevel som at sangen er sju minutter bare fordi.

Da fungerer Save Me med Susanne Sundfør mye bedre. Dette er en potensiell single (i hvert fall video). Det er selvsagt vakkert, noe annet er nesten umulig med Sundførs stemme, men himmel så hardtslående og fengende denne låten egentlig er. Og sjekk ut det herlige 80-tallsbefengte «Ahh-haa»-koret i denne låten. Mesterlig.

Robyn er tilbake på Rong, og dette er noe helt annet enn hun har gjort sammen med Röyksopp før. Ikke akkurat eksperimentelt men ikke A4 heller. Det er en artig liten sak med sequencere, strykere og flerstemt synging (med kun to tekstlinjer).

Irrepresssible er tilbake på I Had This Thing, og denne gangen er det langt mer fengende. Jeg ser for meg at dette er en dansegulvfyller på en klubb, men den er også noe som vil fungere bra på radio. Om Röyksopp gjør alvor av trusselen om å ikke gi ut flere album tror jeg en karriere som låtskrivere for andre er noe de bør tenke enda mer på.

Here She Comes Again (og here comes Irrepressible again) er en slags miks av soul, r’n’b og synthpop, som dessverre ikke fungerer helt. Det hele blir for stillestående og kjedelig, og lydeksperimentet på slutten klarer ikke å berge det i land.

En kan vel ikke klandre Röyksopp for å hive sin beste låt, og kanskje en av tidenes beste norske poplåter noensinne, med her, selv om den er to år gammel. Ja, jeg snakker om Running to the Sea med Susanne Sundfør. Det er bare så vakkert og nydelig at jeg tror aldri jeg har hørt på den uten at det har ført til reaksjoner som gjør at du kunne brukt brystvortene mine til kleshengere.

Compulsion åpner side 4. Her er vi over i herlig tilbakelent House fra tidlig 90-tall. Det er Irrepressible som er med igjen, og denne gangen fungerer det med sju minutter. Det er akkurat passe langt.

Coup de Grace er en herlig pompøs instrumental sak. Dels instrumental Depehce Mode, dels Vangelis, dels Jean Michel Jarre, dels Moroder og masse Röyksopp. Det er alt for få som tør å dra slike stunts i dag. Men herrejemini, dette er en låt dere kunne dratt ut mye lenger, og i stedet kortet inn på et par andre!

Thank You avslutter platen (dersom du ikke har kjøpt de fem bonussporene) og er det jeg vil kalle en typisk Röyksopp-låt. Avslappet beat, vocoder, litt artig solospill med fin synth, kanskje litt for lang og en sakte fade out.

Jeg tror neppe Röyksopp fader ut med det første, men om dette virkelig er siste album de kommer med, så er det slett ikke noe dårlig farvel. Med litt mer innstramming her og der kunne det blitt et perfekt adjø, men som avskjed er dette likevel strålende. Liker!