Å lage countrymusikk handler om noe veldig enkelt, men samtidig uendelig vanskelig. Innen denne musikalske tradisjonen skal man jo helst si noe om sorg, savn, kjærlighet og alle disse store tingene i livet, og ikke minst bør man si noe om døden, og så må man jo for all del formidle alt dette så jordnært som mulig, uten å ty til klisjeer. Countrymusikk handler om å kutte ned til beinet og unngå all form for sentimentalitet. Men bak denne tilsynelatende enkle formelen ligger det store utfordringer, for det finnes vel knapt noen annen musikktradisjon hvor fallhøyden er like stor. Dårlig country har en tendens til å være veldig dårlig. Stikkordene for å lykkes er troverdighet og formidlingsevne. Det er en grunn til at Gram Parsons har blitt stående som et ikon innen country- og folktradisjonen, og den grunnen er at han hadde en formidlingsevne som gjorde at man trodde på låtene hans.

Også i dagens Norge dukker det med ujevne mellomrom opp nye, spennende artister innen countrysjangeren. Janne Hea fra Hadeland utenfor Oslo har allerede gjort seg bemerket med de flotte, stemningsfulle singlene Katie og Wishing Well. På debutalbumet får vi servert mer av det samme. Der finnes en umiddelbar nerve i vokalen, i melodiene og i tekstene på denne plata som går rett inn i hjertet av countrytradisjonen. I løpet av albumets drøye førti minutter går assosiasjonene på kryss og tvers til noe av det beste innen country, folk og americana. Den ulende felen til Mari Skeie Ljones danser seg ut og inn av lydbildet og fører tankene mot Neil Youngs Everybody Knows This Is Nowhere (1969) og Bob Dylans Desire (1976). Torgeir Waldemars gitarklimpring minner om hvordan David Rawlings akkompagnerer låtene til Gillian Welch. Hea selv deler Welch sitt talent for å la en låt dure avgårde i et bedagelig tempo i fem, seks, sju minutter uten å på noe tidspunkt miste lytterens interesse. Jeg får dessuten stadige assosiasjoner til den amerikanske låtskriveren Tom Russell, som skriver den samme typen vindskeive, brutale og eksistensielle tekster som det Janne Hea gjør her.

Å formidle musikk innen denne tradisjonen handler om å sette i gang lytterens fantasi, om å hinte til større fortellinger ved hjelp av få, men velvalgte tekstlinjer. I en tid hvor de mestselgende romanene har titler som Hotellet på hjørnet av bitter og søt og Kunsten å høre hjerteslag, er det befriende med et kunstnerisk verk som er så til de grader ribbet for sentimentalitet. «I got seven long hours 'till the break of dawn / I'm running out of gas but I'm rolling on», synger Hea på Dogwood – hennes personlige tolkning av Oslo Ess-låta Alt jeg trenger. Måten Janne Hea formidler disse tekstlinjene på er så inn til kjernen av alt hva countrymusikk handler om at det vel knapt er mulig å treffe bedre. Dogwood varer i over sju minutter, og det er ikke ett sekund for lenge. Sakte men sikkert trer det frem en fortelling om hjemløshet og melankoli som ikke står tilbake for noe av det som er skrevet i denne sjangeren tidligere.

For et par måneder siden slapp Torgeir Waldemar sitt selvtitulerte debutalbum. Der bidro Janne Hea på backingvokal. Her er rollene byttet om, og Waldemar opererer i bakgrunnen med vokal, gitar og banjo. Det snakkes ofte om at debutalbum er etterlengtede, men det er sjelden de føles så til de grader helstøpte og modne som det disse to artistene nå har prestert. Janne Hea og Torgeir Waldemar setter markante spor etter seg i den norske platehøsten 2014, og slår et slag for jordnær, enkel og enormt stemningsfull musikk.

Janne Heas debutalbum slippes tordag 27.11. Samme kveld spiller hun releasekonsert på The Crossroad Club i Oslo.