Det nærmer seg jul, og tradisjon tro er Hanne Kolstø klar med ny plate; Forever Maybe er hennes fjerde soloutgivelse på like mange år. Nå er det (heldigvis) ikke mye julestemning å hente på noen av disse platene, men årstiden passer Kolstø godt. På hennes forrige utgivelse, fjorårets sterke Stillness and Panic, tok hun skrittet inn i et mer elektronisk og kjølig lydbilde som hun har valgt å videreføre denne gang. Godt er det, for der jeg i fjor påpekte at produksjonen løftet selv de svakere låtene på platen, kan jeg i år si at de svake låtene er borte. Dermed sitter vi med en lekkert produsert og hundre prosent gjennomført plate, som viser Hanne Kolstøs beste sider som låtskriver.

Som alltid er musikken mystisk, vakker og utfordrende. Den blir sunget så lidenskapelig og med like stor innlevelse som vi er vant med fra denne kanten. Den største forandringen fra tidligere er trolig mengden med radiovennlige låter: We Don’t See Ourselves har allerede vært på radio en stund, mens Forever Maybe og All is Contagious burde ha gode muligheter på de samme frekvensene. Det betyr ikke at disse sporene er direkte umiddelbare – det meste her tar noen runder før det sitter. Unntakene fra dette er True Story og Rooftop som dukker opp mot slutten, og står fram som platens popalibi. Begge låtene er iallefall eminent håndverk, og viser at Kolstø kunne snust på noe mer kommersielt om hun ønsket. Selv er jeg glad for at hun ikke gjør det; da hadde vi trolig ikke fått en låt som Urge to Repeat, en mer rocka sak som lyder slik jeg håpet den forrige EMA-skiva skulle.

Låtene her er sterke nok til å stå på egne ben, og man trenger ikke dykke ned i detaljene for å se kvaliteten i musikken. Velger du derimot å gjøre det, er det nok av små detaljer å hente fram, som hjelper til å bygge opp under låtene: legg merke til hvordan trommene kommer inn 17. sekunder inn i Synecrosis, og hvordan de nærmest umerkelig ligger og ulmer i et halvminutt før de gjør seg gjeldene. Øyvind Røsrud Gundersen fortjener altså igjen honnør som produsent og sammen med Morten Martens har han hjulpet Hanne Kolstø til å lage hennes beste plate så langt i karrieren. Men den største jobben her er det Kolstø selv som står for; her har hun skjerpet låtskrivingen så vi står igjen med ti gode låter. De første ordene på platen er I don’t wanna say anything, I don’t wanna be anything. Hva enn det gjelder, handler det heldigvis ikke om musikken.

På tide at flere får øynene (og ørene) opp for denne dama nå!