My Drunken Haze befinner seg i nærheten av samme musikalske landskap som sine greske medborgere i Acid Baby Jesus. Men der Acid Baby Jesus ofte heller mot den litt støyete og eksperimentelle delen av psych, lener My Drunken Haze seg mer på den drømmende popsiden, og bringer inn synligere referanser fra det syrete 1960-tallet. Bandets selvtitulerende debut er en sterk utgivelse som er produsert av Baby Guru-trommis King Elephant og lansert av Inner Ear Records.

Det ligger et passe svevende uttrykk over My Drunken Haze sine låter, et litt slørete lydbilde, men uten at det er uklart, noe grumsete over det som serveres lytterne. Låtene er lette å få tak på, fester seg, har et glimrende melodiøst preg, men også smarte og innimellom intrikate oppbygninger som både skaper og krever oppmerksomhet. Hør bare hvordan åpningslåta, Carol Wait (se video under), etter 17 sekunder endrer retning, noe som umiddelbart brakte frem oppmerksomheten hos overtegnede. Hvordan trommene plutselig tar rommet, setter lytterens ører, også innsiden, i aksjon.

Vokalen til My Drunken Haze er en styrke, slik den flyter i låt etter låt, trekker lytteren mot seg. Rundt Matina Sous Peaus nydelige vokal herjer smått febrilske gitarer, godt støttet av den kompakte rytmen og de oppfinnsomme strukturene. Utgivelsen er ifølge bandet selv et slags konseptalbum om en kvinnelig karakter på jakt etter kjærligheten, som lengter, skaper avstand og nærhet, dagdrømmer, i dopfylte kulisser iscenesatt i den varme strandsanden.

Dette høres jo (minuset dopet) nesten ut som en romantisk komedie og har egentlig liten betydning for inntrykket og opplevelsen av å høre på My Drunken Haze sin selvtitulerende debut. Det er ikke konseptet som tiltrekker, det er de gjennomført gode låtene.

Første halvdel har et ekko fra 60-årene i seg, rock'n roll, seksuell frigjøring, hallusinasjoner og selvutslettende livsstil. I tillegg til åpningen, er låter som Girl Who Looks Like A Boy og den over syv minutter lange psykedeliaen i Pleasing Illusions et bevis på gitarist og låtskriver Spir Frelinis kapasitet og talent.

Siste halvdel er mørkere, både musikalsk og tekstmessig, mer filmmatisk, surrealistisk, uten at kjærlighetshistorien ser ut til å få noe gledelig utgang. Vakkert fremført er det i låter som Reflections Of Your Mind og Paper Planes.

My Drunken Haze henter inspirasjon fra The Byrds, Brian Jonestown Massacre og Still Corners, og ble dannet i 2010 av Frelini som et forsøk på å forene neo-psykedelisk musikk med garasjerockens 1960-tallsgitarer og det tiårets mange drømmende popvokaler. Da Frelini og gjengen i 2012 fikk Matina Sous Peau til å ta vokalrollen, ble bandet komplett og Frelinis ambisjoner mer mulig.

Debuten er ikke et like komplett album som bandet virker til å være, men det er en fantastisk god start på noe som kan vokse til noe større. Det er i Hellas der skjer.




Følg bandet på Facebook.