The Smashing Pumpkins’ siste utgave med minimum to originalmedlemmer, Zeitgeist, ble alt annet enn en suksess, og trommis Jimmy Chamberlain valgte å forlate bandet for godt da han mente at Pumpkins’ kreative høydepunkt var forbi. Billy Corgan var dermed nok en gang på egne ben, og valgte noe overraskende å hyre inn den da 19-årige Mike Byrne til å fylle tomrommet etter Chamberlain. Hans neste prosjekt, Teargarden by Kaleidoscope ble umiddelbart påbegynt, og gikk ut på å slippe en sang av gangen via internett. Totalt skal 44 sanger skal slippes og til sammen utgjøre ett omfattende album. Etter to år med denne distribusjonsstrategien, besluttet Corgan å gå tilbake til det gamle, og mer alminnelige, albumformatet, og kom i 2012 ut med album-i-albumet, Oceania, bandets beste plate på mange år. Det var også det første albumet på lenge som på flere måter føltes som et band-prosjekt; de nye tilskuddene Nicole Fiorentino og Jeff Schroeder fikk også slippe til med gode bidrag. Corgan var igjen inne i en god kunstnerisk periode og begynte å ta flere gode beslutninger enn på lenge. Også live føltes det hele mer som et band igjen: blant annet leverte bandet med en overraskende blid frontmann en forrykende konsert på Sentrum Scene i fjor, som attpåtil fant sted samme dato 25 år etter bandets første konsert, skal vi tro Corgan selv.

Siden i fjor har det igjen skjedd endringer i bandstrukturen. Byrne ga seg i bandet i april, og ikke lenge etterpå bekreftet Fiorentino at hun ikke var med i prosessen rundt innspillingen av Monuments to an Elegy. Corgan fortalte så at kun ham selv og Schroeder var offisielle medlemmer. Inn som skinnpisker har det denne gangen kommet celebert selskap, i form av Tommy Lee fra de snart pensjonerte festløvene Mötley Crüe. Corgan er fortsatt diktatorisk leder og står for all kreativitet, men Schroeder får bidra på produksjonssiden, og fyller godt ut sin sjef med sine gitarbidrag.

Monuments to an Elegy er utvilsomt en mer eksperimentell plate enn det tidligere materialet på Teargarden-prosjektet. Der det tidligere materialet har vært mer gitarbasert, er lydbildet nå langt mer synthpreget enn noe Smashing Pumpkins har gjort tidligere. Høvding Corgan tar som vanlig kontroll over synging og gitarspill, men han tar seg også av bass og tangenter, slik han gjorde i gamle dager. Øyeblikk som Monuments, den flotte balladen Being Beige og retro-grungeren Anti- Hero, viser at Corgan fremdeles kan gjenskape magien fra bandets storhetstid rundt midten av 90-tallet. Flere sanger høres tidsmessig ut som overskuddsmateriale av det som kunne vært inkludert på Mellon Collie and the Infinite Sadness. Monuments to an Elegy er også det korteste albumet i Pumpkins’ karriere med en knapp halvtimes varighet i spilleren. At bare en av låtene varer i lengre enn fire minutter, er også sjelden kost. Som regel har det vært minst en låt per plate med komplekse, progressive elementer, men denne gangen blir alt som minner om kompleksitet utelatt. Det er derfor det hele blir litt for ordinært i det lange løp. Hva Lee angår, leverer han håndverk på et greit studiomusikernivå å regne, men klarer ikke å vise seg som en verdig avtaker etter den mye yngre Byrne, eller Chamberlain. Selv under en sang hvor man skulle tro at Lee normalt ville være i sitt ess, Drum + Fife, blir aldri hans musikalske bidrag mer enn ytterst ordinære.

Monuments to an Elegy er et skritt nærmere avslutningen på det som skal bli det hele og fulle Teargarden by Kaleidoscope. Der Oceania var et vellykket ”comeback” etter et par svakere utgivelser, gjør ikke Monuments to an Elegy stort annet enn å befeste bandets posisjon og følge opp forrige suksessplate på en helt grei måte. Men mangelen på flere klassiske Pumpkins-elementer blir for stor, og det må derfor satses på at Corgan tar et steg fremover på siste album i Teargarden-konseptet som skal slippes neste år, Day for Night.