Tamir Rice, Michael Brown og John Crawford III – alle er symboler på at USA har langt større problemer med både våpenlovgivning og raserelasjoner enn hva man helst vil innse. Reaksjonene og debattene relatert til disse episodene har vært omfattende, også blant kjendiser, men blant de mer uventede finner vi denne platen. Etter 14 år returnerer plutselig neo-soullegenden D’Angelo med en plate som ble fremskyndet utelukkende for å ha en stemme med i Ferguson-debatten. Tiden som har gått siden klassikeren Voodoo kom i 2000 har heller ikke vært preget av positive mediaoppslag for D’Angelo: depresjoner, rusmisbruk, prostitusjonsskandaler og helseproblemer er blant stikkordene, og det er altså ikke seg selv han referer til med tittelen Black Messiah. I stedet oppfordrer han alle til å være en messias, og albumet kan i så måte sees som en ny start midt i alt kaoset. Og for en start det er; en ‘’fallen’’ mann reiser seg som fugl føniks og beviser at man aldri skal avskrive gamle helter.

Det begynner relativt streit med den fengende Ain’t That Easy: en drivende basslinje ispedd frekke gitarriff akkompagnerer D’Angelo som vrenger stemmen sin høyt og lavt for å overbevise sin utkårede om å bli. Men allerede på 1000 Deaths skjønner man at Black Messiah er en variert, relativt ukommersiell og til tider forvirrende plate. Låten er ustrukturert, med en grøtete vokal som gjør teksten hvor han maner til kamp nærmest utydbar. Det er nettopp i disse kontrastene vi finner det geniale med denne platen; mens den hopper fra funk til soul, fra melodiøse refreng til jam-sesjoner, og fra samfunnskritikk i Till it’s Done (Tutu) til sex i Sugah Daddy, mister D’Angelo aldri fokus. Noe av æren for det må gis til en lang rekke av legendariske medhjelpere som ?uestlove, Q-Tip og Kendra Foster (med i kulissene hos Parliement/Funkadelic) som har bidratt med inspirasjon og veiledning.

I tillegg til dyktige produsenter og låtskrivere står det et forrykende dyktig band bak D’Angelo på denne skiva. The Vanguard var med på turneen hans i 2012 og er blitt en såpass viktig brikke at platen er kreditert til dem også. Som en konsekvens av dette er det instrumentale mer fremtredende enn før. Noen vil nok savne den klare stemmen som alene kunne bære låter på hans tidligere plater, men den har fremdeles en prominent rolle og D’Angelo leker seg stadig i alle registere han når. Til syvende og sist er det også han som er hovedpersonen gjennom hele platen, enten han synger om hendelsene nevnt ovenfor (All we wanted was a chance to talk, ‘Stead we only got outlined in chalk) eller humoristisk referer til sine personlige problemer (If you’re wondering ‘bout the shape I’m in, I hope it ain’t my abdomen you’re referring to) viser han hvor skapet skal stå både musikalsk og (stort sett) teksmessig.

Mer enn et statement om svartes problemer i USA føles Black Messiah som et statement om D’Angelo selv og hans posisjon i musikkverdenen. Høye forventninger og en brokete fortid klarte ikke å stoppe ham. Istedet tøyer han strikket, tar sjanser og fortsetter å fornye seg. Resultatet er en utrolig sterk skive vi kommer til å snakke om lenge etter at overraskelse-hypen har lagt seg.