Da jeg først mottok denne platen for en måneds tid siden ga jeg den en lytt, og syntes det hørtes ganske fint ut; et talentfullt norsk band, men en plate som ikke vakte nok oppsikt til at den ble prioritert. Men så kom jula med eksamenslesing og oppgaveskriving, og jeg endte opp med å spille den en gang til. Og en gang til. Og enda en gang... Det er nemlig noe med Gadarene Wine som fester seg og blir værende, der de tar oss med inn i sin verden av folk og americana. Og da er det på sin plass å si noen ord om en plate som foreløpig har fått ufortjent lite oppmerksomhet.

Gadarene Wine har tre vokalister der hovedsaklig Oddbjørn Austevik og Kjersti Tingelstad rullerer på rollen som frontfigur. Disse to utgjør en kraftig kontrast til hverandre, der Austeviks hese og grove stemme er en flott motsetning til Tingelstads mykere toner. Sistnevnte gjør også en knalljobb på fele som kanskje er det instrumentet som gjør mest ut av seg her. Sammen med resten av bandet skaper de en verden fra en annen tid, der livet var hardere og mytiske skapninger fremdeles var en mulighet.

Murmurations er bygget opp rundt fire instrumentale interludes som danner grunnlaget for de resterende ti låtene. De to første av disse er faktisk blant høydepunktene på skiva, og bidrar til at kvaliteten på første halvdel er godt over gjennomsnittet for en debutplate. Her finner vi også den fengende One Mississippi og den mystiske I’ve Seen a Man. På sistnevnte høres ut gruppen ut som Nick Cave over americana, en kombinasjon de gjerne kan gi oss mer av. Boot Hill er en nydelig og tristvakker ballade hvor alle tre vokalistene bidrar på beste vis. Her har Gardarene Wine laget en ekte perle – den minner faktisk vagt om Brad Paisleys Whiskey Lullaby, men kun dens sterke melodiske kvalitet, ikke det glattproduserte countrysoundet. Både Room 109 og A Firm Atone er folkemusikk fra Storbritannia på høyt nivå og skaper liv på andre halvdel, før det avsluttes med den flotte The Road.

Platen er sparsommelig produsert slik at den føles direkte og åpen. Det uslipte, akustiske uttrykket gjør at live-følelsen blir med gjennom hele platen, en effekt som blir sjeldnere og sjeldnere selv i denne sjangeren. Det kan nok være delte meninger om ikke plater burde skille seg mer ut fra konserter lydmessig, men gruppen skal ha det for å velge annerledes i en tid hvor selv hjemmesnekkede plater kan ende opp som overproduserte. Gi Gadarene Wine et par år til både som studioband og låtskrivere og det kan tenkes at de tar steget opp blant de aller beste i sin sjanger. Uansett har de levert en flott debutplate som det finnes et større publikum for der ute.