For fire år siden, ga den kanadiske artisten Dan Mangan ut sitt, fram til nå, siste album. Oh Fortune ble møtt med varierte tilbakemeldinger og anmeldelser. Med skryt fra kanadiske aviser og ikke minst en positiv omtale i The Guardian, solgte plata jevnt over godt. Andre var ikke like overbevist som den britiske storavisen, og blant andre Gaffas anmelder, startet sin gjennomgang av albumet med sjeldent velklingende "Dan Mangan er en singer/songwriter. No shit." Til tross for at denne karakteristikken av Oh Fortune provoserte fram et par sinte gloser fra en litt mer kvisete og skråsikker versjon av undertegnede, kan jeg ikke, fire år senere gjøre annet enn å si meg enig i formuleringen.

Med et litt mer objektivt utgangspunkt enn fanboy-perioden i tenårene, er det ikke vanskelig å se at verken Nice Nice Very Nice (2010) eller Oh Fortune (2011) er noe kunstnerisk mesterverk. Dan Mangan har hatt en lei tendens til å gå inn i en klisjè av en oppbrukt rolle som sympatisk, sjarmerende singer/songwriter. En karakteristikk så kjedelig at man bare kan spørre seg selv hvorfor man egentlig gidder å bruke tid på det. Men om man har greid å se gjennom dette sløret, har man også oppdaget at det er momenter ved Mangans musikk som kan være flott, interessant og ganske så unikt. 
Når jeg går Mangans nyeste album, Club Meds i møte, er håpet at nettopp disse elementene trer frem, på bekostning av de som senker musikkens relevans.
Og jeg blir ikke skuffet.

Albumet introduseres med en elektronisk basert introduksjon til låta Offred. Mangan, som tidligere har sverget til et lydbilde, hovedsaklig preget av kassegitar og et par strykere, har tydelig gått for utvikling av musikalsk uttrykk, og dette behersker han med glans. 
Den tydeligste forskjellen på Club Meds, sammenliget med tidligere med album, er bandets økende påvirkning på musikken.
Det kan riktig nok fort oppstå frustrasjon i form av sorteringsdilemmaer når en tidligere soloartist gir ut album med band, men det er ikke vanskelig å forstå hvorfor bandet Blacksmith står oppført som artist sammen med hovedpersonen selv. Dette er et album hvor bandet har hatt innflytelse på musikken, noe som kommer til uttrykk ved flere individuelle instrumentelle detaljer (eksempelvis gitarspillet i tittellåta Club Meds, og bare hør på Soundgardenreferansen!), og et generelt mer kollektivt lydbilde, hvor hvert instrument står friere til å påvirke musikken.

Albumet som helhet gir uttrykk for spilleglede og et samhold som ligger nærmere et band enn en soloartist, som andrelåta Vessel (hvor Dave Grohl(!) visstnok skal ha bidratt med koring). Mangan benytter seg dessuten av stemmen som et instrument i seg selv, og måten bandet utforsker forskjellige lydlandskaper på ved å vri og vrenge på vokal med diverse delay og filter, matcher dessuten veldig godt instrumentene som tydelig har fått større individuell frihet.
Samtidig som bandet har fått en større rolle å spille i Mangans musikk, greier hovedpersonen selv å benytte seg av de styrkene han selv har som artist. Stemmen til Dan Mangan er ikke annet enn nydelig. Spesielt i låter som Vessel eller Mouthpiece hvor han får mulighet til å trykke til i litt høyere register, kommer den intense, men samtidig behagelige stemmen hans til sin rett.

Det er tydelig at Mangan har hatt et betydelig fokus på helhet under produksjonen i albumet. Under åpningslåta Offred introduserer han lytteren for et støyete og eksperimentelt uttrykk, noe som går igjen gjennom hele plata. Låtene glir inn i hverandre, overlapper hverandre, og gir uttrykk for en tydelig sammenheng mellom låtene. New Skies avslutter albumet på mesterlig vis med en oppsummering av de tre kvarterene vi nettopp er blitt presentert for. En mektig oppvisning av forvirrede blåsere og et svært overbevisende band, tilført en mengde organisert støy og kaos. Den røde tråden er ganske tydelig.

Dan Mangan tar store steg i riktig retning i måten å tenke musikalsk uttrykk og fremtoning. Han tør å tenke ambisiøst, og dermed tre bort fra den svært utdaterte "hipsterismen". Dette tilfører musikken flere interessante elementer, og, med det gir han seg selv utvidet levetid som artist. Samtidig som det kollektive får større innpass, glemmer Mangan aldri sin meloditeft og ferdigheter rundt det å bygge opp låter dynamisk. Club Meds er ikke annet enn et usedvanlig velstøpt og gjennomført album, og vil forhåpentligvis overbevise enhver Gaffaskribent om at Mangan har tatt steget opp, og ikke lenger bare er en singer/songwriter.