Grønnare gras dukket opp under ei julegran for ti år siden. Artisten Tønes (Frank Tønnesen) var den gang en kultartist i Rogaland som umerket seg med underfundige hverdagshistorier på lokal dialekt tonsatt av tidvis smektende melodier. Jeg falt særlig for Knest i frontrudo (dvs. «Knust i frontruta») som handler om en uheldig sjåfør som treffer en måke: «Hadde det våre et rådyr konne eg finge meg ei steig. Hadde det våre ein hare, sko eg flådd han å torka skinne. Men ei måga, eg veid ikkje. Friste verken til å ha i grydo eller pynta med». Etter at Tønes fikk et nasjonalt gjennombrudd med Sån av Salve i 2012 har mange her i Rogaland tatt til orde for at det var på tide at de der folka borti Oslo (dvs. resten av landet)fikk øra opp for musikeren fra Sokndal. Den samme lokalbefolkningen strør stadig om seg med uforståelige ord og uttrykk til innflyttere som meg selv. «Jaså, vett du ikkje ka å trega betyr?» (det betyr altså å angre- muligens et symptomatisk uttrykk for innbyggerne i det pietistiske bibelbeltet). Dette utgjør til sammen en forvirrende dobbeltkommunikasjon: Tønes burde være allemannseie, samtidig som det ikke forventes at østlendingen skal forstå noe særlig av det han synger om.

Med gjennombruddsplata produsert av Frode Strømstad skinte visepop-melodiene bedre, og hverdagshistoriene fra Sør-Rogaland framsto som mer treffende(de har nok alltid vært lette å kjenne seg igjen i). Kanskje var det bare et tidsspørsmål før Tønes slo igjennom. Men det hjalp nok også med nasjonal distribusjon og god markedsføring.

Det virker ikke som Tønes har blitt særlig påvirket av kjendisstatusen. Vindbrest er minst like bra som den forrige plata, og balanserer stort sett elegant mellom de humoristiske og ettertenksomme historiene. Som vanlig snubler han også innom i revyvisenes verden. Åpningslåta Antikkmesso på Figgjo (F. er en bydel i Sandnes, kjent for porselensproduksjon) er et eksempel på sistnevnte låtkategori. Protagonisten faller for en kvinne på antikkmessa. Forelskelsen tåler imidlertid ikke møtet med hverdagen:

«og det skar seg mellom meg og faren
han rygde inn i min bil så sto parkerte
så kjørde han bare vidare
og då eg traff an kjende han ikkje te det
hadde jyst finge an atte frå EU-kontroll
det va rett før at eg tydde te vold»

På neste låt, Dråba i sjøen er Tønes på sitt beste, kanskje noensinne. En vakker popmelodi (med ditto vakker koring fra Anne Lise Frøkedal) akkompagnerer en rørende beskrivelse av et kjærlighetsforhold:

«minn meg på detta
når lyset sløkke
detta riste meg laus
det e detta eg e så glade i
detta gjør dage og år levelig
og me må gje det vidare»

Då Runar fekk skabb er mer enn en morsom låttittel, og handler like mye om den litt uheldige gutten i klassen som man, i øyeblikk av anger, skulle ønske hadde vist mer omsorg overfor. Einstøingen, som vi kjenner fra de tidligere platene, kommer godt fram i den ironiske og bluesdrevne Grett å få besøg.

Poptekster er ofte uklare og åpner for mange tolkningsmuligheter, noe som kan være en god kvalitet. Historiene til Tønes er i motsetning svært konkrete med tydelige karakterer og lokal forankring. Men det underliggende budskapet trosser både kommune- og fylkesgrenser.

Tønes er altså en uvanlig god historieforteller, men det er meloditeften som gjør han til stor artist. Tønes kommer nok til å holde på plassen i det nasjonale rampelyset. Da er det vel bare et tidsspørsmål før noen påstår at han knoter med dialekta.