Honningbarna har noen travle år bak seg etter at de vant Årets Urørt i januar 2011. Med to fullengdere bak seg, opptredener på alt som finnes av norske festivaler og konsertscener, Spellemannpriser, og i tillegg mye oppmerksomhet utenfor landets grenser, er de unge artistene etterhvert blitt et svært så rutinert band. Dette gjelder kanskje spesielt på scenen hvor guttene er i en helt egen klasse, men også på plate er det et band med erfaring vi har med å gjøre.

Dette tillater dem å leke med formatet, noe de gjør til gangs på sitt tredje studioalbum, Opp de nye blanke. Her har bandet gått bort fra den standard rundt timeslange 12 spors-modellen de aller fleste er vant til, og slipper i steden et album som klokker inn på 15 minutter fordelt på 7 spor. Ett av sporene er i tillegg kun et sample fra en video med “Fastest Man with a Gun Who Ever Lived,” Bob Munden. Også formatet er originalt, skiva slippes på USB-stick og vinyl i egenprodusert emballasje (laget i samarbeid med fansen i ekte juleverkstedånd).

Men hva gjemmer seg bak all gimmicken? Trengs den for å skjule manglende materiale og kvalitet? Neppe. Her gjemmer det seg livefavoritter som tittellåta Opp de nye blanke og skivas absolutte høydepunkt, Icarus/Hykler; raske låter med brølevennlige deler alle kan være med på, tighte gitarer og kritiske tekster i fleng. Icarus/Hykler dundrer i vei som et løpsk lokomotiv og vokalist Edvard Valberg hamrer løs på celloen som om det sto om livet. Opp de nye blanke imponerer med fine gitarpartier, og et jagende driv, som får deg til å føle apatien, oppgittheten og stresset tekstene gjenspeiler: “En generasjon kommet altfor langt for restart/ og altfor for unge til å føle seg så medtatt” og “Altfor forvirrende tid med infojag hver jævla dag/
alt går for fort, river røttene våres opp”.

Med musikk som er skreddersydd et liveformat kan det fort bli tamt og livløst på plate, men Honningbarna unngår stort sett at musikken blir flat i studio. Energien og sulten de viser på scena er åpenbar også på albumversjonene, noe som er godt gjort med tanke på den overveldende energien man får servert på bandets konserter.

Skivas eneste skuffelse – om man kan dra det så langt – er Honningbarna er din venn, som med sine mange sitater og samples blir oppstykket og upersonlig – muligens stikk i strid med hva som er dens intensjon. Da er singelen Prinser av Palestina det stikk motsatte, en catchy låt med sterke tekster og også en låt som viser Honningbarnas utvikling som musikere, låtskrivere og band. Skivas siste spor, Støy støy overalt er nok et ultra-Honningbarna-lydende spor som henger sammen med tidligere nevnte Bob Munden. Det er kjapt, høyt og bråkete, og veldig veldig digg.

Like fort som plata begynte er den over, og til tross for at Honningbarna mener ingen har tid eller konsentrasjon nok til å høre på et helt album lenger, skulle nok mange ønske det varte bare bittelitt lenger. Så får man bare glede seg til konserter utover året, og sette på skiva på repeat i mellomtiden.