B4.Da.$$ (Before da Money) er rapperen Joey Bada$$ sitt debutalbum, etter en EP og en haug av mixtapes. Joey har fått hjelp av anerkjente folk som Statik Selektah, DJ Premier og tilogmed posthum hjelp fra legendariske J Dilla for å sikre at han skal leve opp til hypen.

Joey og Statik Selektah åpner albumet med Save the Children, men det er først når DJ Premier stepper inn på tredje låt at det virkelig blir bra. Paper Trail$ er en slags ode til/spinoff av Wu-Tangs C.R.E.A.M. Oppmerksomheten er fanget, ørene er åpne. Dette er lovende greier. Jeg blir lett med på de neste spora, som utover nogenlunde røffe kanter har en behagelig roadtrip-feel.

Det blir dessverre fort kjedelig. Det er ikke før Belly of the Beast at Joey virkelig viser en annen side av seg. Her samarbeider han med reggae-artisten Chronixx på en heftig gatelåt med throwbacks til Joeys jamaicanske røtter. Joey kjører videre i det samme sporet, og på No. 99 skrus tempoet opp et par hakk. Det er viktig å gi Statik Selektah sin del av æren her, produksjonen hans løfter Joey opp fra fellen han holdt på å falle i: komfortabel middelmådighet. Ordleken med rushin/russian-homofonet helt i starten, hvor Joey sammenligner seg med Vladimir Putin, er en perfekt innledning til aggressiviteten i låta. Dette er, uheldigvis, høydepunktet på albumet. Etter No. 99 er Joey igjen på vei mot middelmådigheten. Han er kanskje ikke helt der nede, men det er bare såvidt han klarer å klamre seg til kanten. Sistelåta, Curry Chicken, fortjener dog en honorable mention for å være en ganske god «made it»-låt og en hyllest til moren hans.

For å finne noen som kan holde tritt med Joeys ordleker må man enten langt tilbake i tiden eller dypt ned i undergrunnen, men dette er det eneste han har over andre rappere idag. De fleste låtene på albumet hadde gjort seg godt som singler, men å høre på albumet i sin helhet blir fort kjedelig. Han strekker seg mot de gamle klassikerne, og det er farlig å gjøre med mindre man er hundre prosent sikker på at man når opp. Swing and a miss, som man sier. Albumet er verdt et gjennomlytt, men ikke få dårlig samvittighet når du plukker ut en låt eller to du spiller igjen og igjen, mens du glemmer resten av plata. Joey er riktignok bare såvidt fylt 20 år, og har vist at han har en enorm kapasitet for å lage musikk. Det er sannsynligvis mye å se frem til.