Da Ekkolodd debuterte med albumet Det bruse forbi me for to år siden, var vi fulle av begeistring her på Musikknyheter. I anmeldelsen skrev vi blant annet at bandet fanger lytteren i et musikalsk univers hvor man har lyst til å bli værende lenge. Vi la særlig vekt på albumets helhet, og at utgivelsen kunne oppleves nærmest som en programerklæring fra et nytt band med et nytt musikalsk uttrykk. Undertegnede har spilt Det bruse forbi me med noenlunde jevne mellomrom siden, og vil hevde at det er et stykke musikk som dessuten holder seg usedvanlig godt. Dette er rett og slett et enormt rikt musikalsk verk som man aldri blir helt ferdig med å oppdage.

De første smakebitene fra album nummer to, singlene E kvæle re og Nok æn tier inn, viste klare tendenser til en ny retning. En mindre alvorlig og enda mer leken stil i både stemninger og tekster. E kvæle re er ifølge presseskrivet en «lettere absurd romantisering av det å ta livet av noen». Nok æn tier inn, som ble til i vokalist Kim Morgan Morkens hode da han jobbet på Ica-butikken på Fåvang i Gudbrandsdalen, er en låt hvor spilleautomatene får menneskelige egenskaper. Det viser seg videre at resten av sangene på Javel, Ravel? har titler som Trampoline, Reiseradio og Gardintrapp. Og ikke minst Bringebær og Solo. Albumet domineres av underfundige og lett absurde tekster om barndomsminner og hverdagslige hendelser – et sted mellom Erlend Loe og Marcel Proust. Som for å understreke dette har bandet i presseskrivet lagt ved korte, naivistiske beskrivelser av låtene. Åpningslåta Gardintrapp er «en sang om å bruke verktøy», Riksvæg tri er «en sang om barnelek og biltrafikk» mens avslutningslåta Reiseradio er «en sang om å leke om sommeren». Ekkolodd har rett og slett beveget seg betydelig vekk fra det naturpoetiske og lett mystiske tekstuniverset som dominerte på debuten.

Også i stemning og instrumentering er bandet på leting etter nye uttrykk. Allerede i Gardintrapp antydes en klar endring, og lydbildet på Javel, Ravel? er generelt mer variert enn hva det var på debuten. På godt og vondt. Der Det bruse forbi me føltes som et usedvanlig helhetlig album hvor alle låtene var bundet sammen nærmest som ett langt spor, er Javel, Ravel? i større grad et knippe enkeltlåter. Bandet har utvidet paletten og lager mer variert musikk, men en konsekvens er at dette er et betydelig mer sprikende album enn hva debuten var. Hver for seg er låtene fine nok, men flere av dem har et visst skisseaktig preg, og bandet får liksom aldri helt opp dampen denne gangen. Låter som Riksvæg tri og Bringebær og Solo blir for stillestående, de har ikke noen særlig fremdrift. Resultatet er at låtene får litt for mye preg av å være bakgrunnsmusikk. De lyriske endringene er spennende, men får heller ikke fullt utløp, og slik sett kan Javel, Ravel? føles som et overgangsalbum, på vei mot noe nytt.

Fra de lekende, trillende pianotonene som innleder Gardintrapp til de Sigur Ros-aktige strykerne som avslutter Mørkerom, er dette et album gjennomsyret av en leken og nysgjerrig tilnærming til musikken og alle de muligheter som ligger i den. Det er nettopp denne lekenheten som gjør Ekkolodd så spennende å følge. Det kan virke som om bandet har hatt behov for å bevege seg videre siden debutalbumet, for å prøve ut noe nytt, noe som i seg selv absolutt er et sympatisk prosjekt. Resultatet er et utprøvende, men dessverre også litt haltende album. Dette forandrer imidlertid ikke det faktum at Ekkolodd er et av landets mest særegne band, og det er grunn til å tro at vi ennå ikke har hørt det beste fra dem.