Hvis du syntes det er noe urovekkende og nådeløst som ulmer under overflaten på Viet Congs debutplate, så er det med god grunn. Gruppa har sitt utspring fra Women, et skranglete indieband som fikk endel oppmerksomhet på tampen av 00-tallet, men som aldri slo helt gjennom. Slutten på Women kom i form av en slåsskamp på scenen, og kort tid senere døde gitaristen Chris Reiner av hjertefeil i en alder av 26. I asken av dette har Womens Matt Flegel og Michael Wallace etterhvert funnet sammen igjen, og fått med seg Scott Munio fra Lab Coast. EPen Cassette, som kom i fjor sommer, hadde syv spor som var om lag i samme gate som bandene Viet Cong har sitt opphav fra. Det de leverer åtte måneder senere er derimot noe helt annet.

La det være sagt med en gang: Viet Cong er ikke en enkel lytteropplevelse. Det tar definitivt noen runder før den setter seg, og selv da er det ikke nødvendigvis plata du setter på til helgefrokosten. Med en spilletid på 37 minutter holder bandet det konsist, men den oppleves på ingen måte kort. Det er mørkt, kompromissløst, og til tider uoversiktlig. Det er til gjengjeld også ufattelig bra!

Åpningsporet starter med trommer som maner til kamp før vokalist Flegel setter igang med sin messende vokal. Writhing Violence er de første ordene vi hører og setter stemningen kjapt. Men så snart låten er kommet i gang munner den ut i et synthhav som tar opp halve låten, og ender opp i det neste sporet, Pointless Experience. Her legger bandet seg tettere mot Joy Division, og i refrenget kanskje enda nærmere den moderne versjonen av dem, Interpol. Låten driver effektivt av gårde og viser hvor flinke bandet er til å være både eksperimentelle og melodiøse på samme tid: i mellom all reverben og det småkaotiske ligger det noe allsangvennlig bak der Flegel synger If we’re lucky we’ll grow old and die.

Duoen Continental Shift og Silhouettes er også glimrende eksempler på hvor rå denne plata er. Førstnevnte er kanskje det beste sporet med sine forførende gitarer gjemt bak et lag av støy, og en melodi som er hentet fra det beste Spencer Krug gjorde i Wolf Parade/Sunset Rubdown. Silhouettes er mer umiddelbar og beviser at Viet Cong i 2015 kan være hva Bloc Party og Interpol var i 2005.

Uansett hvilke uventede retninger platen har tatt deg med på er det ingenting som kan forberede deg på avslutningen. Enkelt og greit kalt Death går det 11-minutter lange sporet fra skrangle-rock inn i støyende psykedelisk rock halvveis inn, før den kommer helskinnet ut på den andre siden. Både låten og platen kan oppsummeres på samme måte: det er intenst, det er direkte, og viktigst av alt; det er fantastisk.

Viet Cong spiller på Pokalen i Oslo 13. Februar.