Jeg husker at jeg en gang for en del år tilbake ble introdusert for begrepet «musikalske landskap». Det var i en tekst om mitt daværende favorittband, Seigmen, og jeg husker ikke helt hvilken låt det var snakk om, men noe sier meg at det for eksempel kan ha vært den monumentale, ni minutter lange Mesusah, hentet fra bandets debutalbum Ameneon (1993). Dette er en formulering som har festet seg. Musikalske landskap. Det er utrolig fint å tenke på at musikken kan forme landskap av lyd inne i folks hoder. Man kan selvfølgelig hevde at all musikk på en eller annen måte lager musikalske landskap, men jeg har alltid først og fremst assosiert begrepet med band som er minst like opptatt av stemning og atmosfære som melodi. Det være seg Pink Floyd eller My Bloody Valentine, Motorpsycho eller Opeth. Eller Green Sky Accident.

Her om dagen satte jeg på Green Sky Accidents siste plate, Fever Dreams. I bakgrunnen sto tv-en på lydløs. NRK sendte en dokumentar om jordklodens historie. Det hele ble til et tilfeldig øyeblikk av perfekt sammensmelting mellom musikk og bilde da åpningslåta fra Fever Dreams, Sundrench, gled over i en støyete, instrumentell avslutning, mens dokumentaren viste en timelapse-video over kontinentenes bevegelser siden de var festet til hverandre for millioner av år siden. Jeg tok meg selv i å tenke på en Mew-konsert jeg var på for mange år siden, på den tiden hvor det å sette opp et svært lerret med levende bilder bak scenen mens man malte frem musikken sin var den nye trenden. Musikalske landskap, ja. Her var de igjen. I en tilfeldig, ikke-intendert multimediaversjon.

Green Sky Accident gav ut debutalbumet Drops of Color i 2009. Da besto bandet av Tore Torgrimsen og Stian Mathisen, og ifølge nettsiden deres laget de musikk i diverse kjellere, stuer og soverom i Trondheim, Bodø og Bergen. Bandet skriver videre at de på denne plata brukte de instrumentene de til enhver tid hadde tilgjengelig, og at de prøvde å ikke tenke for mye på hva slags musikk de laget. Resultatet ble en fin plate i arven etter skranglete indierockeband som Guided by Voices og Neutral Milk Hotel. Mye gitar, hyggelig stemning, fine melodier. På alle måter upretensiøs og koselig indierock.

Også på plate nummer to, Fever Dreams, er det åpenbart at Green Sky Accident ønsker å være et slikt skrangleorkester. At de nevner de legendariske rockerne i Pavement, samt Guided By Voices' plate Bee Thousands (1994) blant sine inspirasjonskilder, antyder nettopp en slik tilnærming. Det skal være skranglete, ha et lett improvisert uttrykk, være lekent, litt som en gammel Neil Young-plate. Det skal i alle fall ikke være overprodusert og glatt. Men på tross av at bandet står på sitt musikalske manifest fra debuten, er Fever Dreams en merkbart annerledes plate. Tyngre, mer ambisiøs. Torgrimsen og Mathisen har fått med seg Pieter Ten Napel og Eivind Mjelde og er nå et fullt besatt band. Det merkes, på fylden i lydbildet. Det er fortsatt lett skranglete, det er fortsatt indie, men det tøyes, det strekkes, det støyes og det rives og slites mer i melodiene. Og det kler bandet godt.

Man kan ane en del likheter mellom Green Sky Accident og et annet ungt rockeband fra Bergen: Monstereo. Begge liker å støye. Begge leter også etter poppete, umiddelbare melodier. Begge forsøker å kombinere dette, i ånden etter band som Motorpsycho, Sonic Youth og andre allerede nevnte band. Dette er jo en smakssak, men personlig synes jeg at både Green Sky Accident og Monstereo er mest spennende å lytte til når de frir seg litt fra konvensjonene og hamrer løs på instrumentene sine. Green Sky Accident opererer ikke med det samme låtformatet som Monstereo, her er det hovedsakelig snakk om låter på tre til fem minutter, men støye gjør de. På den allerede nevnte Sundrench. På Widerøe og Remis. På Fever Dreams, som durer avgårde med et herlig rockedriv. Som seg hør og bør avslutter bandet med en sju minutter lang låt, Last Glimpse. Mot slutten av disse sju minuttene svinger det skikkelig.

Det er alltid spennende når band bruker plateutgivelse nummer to til å bevege seg et stykke vekk fra debuten, slik Green Sky Accident gjør med Fever Dreams. Å få inn to medlemmer til har gjort bandet godt, og på sin andre utgivelse har Green Sky Accident mer tyngde og autoritet i musikken enn hva som var tilfelle på Drops of Color. Samtidig er det åpenbart at bandet ønsker å bevare det litt vindskeive albumformatet som deres musikalske helter har operert med. – Jeg har lyst til å lage en plate en gang med en helt ny idé for hver sang, hvor alle sangene høres veldig forskjellige ut fra hverandre, men samtidig går inn i en rar helhet, forteller vokalist og låtskriver Tore Torgrimsen i dette lille intervjuet vi har gjort. Utsagnet sier noe om hva Green Sky Accident driver på med, og vi gleder oss til å følge disse musikalske visjonene videre.

Green Sky Accident har slippfest for sin nye plate på Strædet i Bergen i kveld kl 21:30, med Shark Season som support.