I år er Mount Eerie, et av prosjektene til Phil Elverum, tilbake med sitt nye album Sauna. Phil Elverum har siden begynnelsen av prosjektet i 2004, rukket å lage 13 EP-er og er nå ferdig med Sauna som blir hans syvende album, og i løpet av disse elleve årene har produktiviteten kontinuerlig gått hånd i hånd med kreativiteten.

Det begynner med at vi hører et bål som brenner, og en tunghjertet Phil Elverum som tar et dypt sukk før han begir seg ut på albumet. Det begynner med tittelsporet Sauna, som i løpet av de ti minuttene den varer går fra gnistene til bålet i bakgrunnen, vannet som søles, og instrumentene som smøres på lag etter lag, før vokaler kommer frem. Det er som lagene blir smurt tjukkere og tjukkere på, når musikken intensiveres og Elverum utdyper, akkompagnert av vakre kvinnevokaler i bakgrunnen som består av Allyson Foster og Ashley Eriksson som gir assosiasjoner til sirener som synger lengre unna ved et blått, vakkert hav.

Om albumet ble det sagt at det skulle handle om vikinger, zen, om ”det virkelige liv”, og at musikken var ment ”til å tynge lytteren ned, som en stor mengde med kaldt vann på natten”, det skulle i tillegg til dette gi lytteren det mentale bildet av et sverd som glimtet på bunnen av en elv om natten. Og det er en konstant tyngde der, slik som det alltid er med Mount Eerie, men det er også en varsom primitivitet ved albumet om jeg kan få lovt til å beskrive det sånn. For det er et tydelig mentalt sauna som er beskrevet, hvor Elverum tar opp spørsmål om eksistens, hvordan det føles som om livet tynger han ned og hvordan oppgaven til tider er så banal som å overleve. Låter som Boat som kommer fra ingensteds og føles som en stor mengde med, la oss si, kaldt vann som vekker en fra en dyp transe. Det oppleves nesten som et primitivt brøl som avslutter hver låt og viser til at kampen er over, samtidig som det er noe beroligende vakkert og skimrende ved albumet.

Elverums egen stemme er et instrument han varierer bruket av og det på både godt og vondt. Som i Boat, hvor Elverums vokaler på ingen måte konkurrerer med de høylytte instrumentene, tvert imot, det føles som om vokalene higer etter å være sidestilt hele tiden. Og dette kan oppleves litt frustrerende, for selv når vokalene er nådd frem og de konkurrerer side ved side, oppleves ikke Elverums stemme som noe som bidrar, men heller trekker låten ned fordi den rett og slett ikke er sterk nok. Og det føles hovedsakelig som om han synger lavt så det skal høres fint ut, og til tider så ønsker jeg heller at han skal synge urent og ekte, enn å prøve å få det til å høres fint ut. Planets følger etter og virker mer som en forbedret versjon av Boat, hvor vokalene og instrumentene i det minste er sidestilt.

Sauna er ment som en oppfølger til Pre-Human Ideas som kom ut i 2013, men albumet bekrefter først det på låta Turmoil, som bærer flere likheter med Pre-Human Ideas enn det det gjør med Sauna. Om Sauna er selve tiden Elverum tilbragte i skogen med å skape album, så fremstår Turmoil mer som tiden han tilbragte før han kom seg ut av storbyen, der han synger ”So I make coffee while looking out the window/And notice that I can’t remember when or if I woke up”. Resten av albumet, derimot, hvor måten Elverum tar i bruk skogen og omstendighetene sine rundt seg, som bålet som brenner, et forbipasserende fly i Dragon - minner meg om debutalbumet til Bon Ivers For Emma, Forever ago. For selv om ideen ”mennesket søker naturen for å skape kunst” er så gammel som natten er lang, er det noe som fungerer og bidrar til å være med på å bygge, fremfor å trekke ned. Og det er en utpreget skjønnhet som følger albumet. I låter som (something) hvor bruket av xylofon minner meg om lett regn, som kanskje fra et litt lekkende tak treffer kjeler og panner og alt av metaller eller glass som står ute, og skaper denne lyden, en tidlig morgen. Albumet er fullt av lignende assosiasjoner som enhver lytter kan fryde seg over, og lyrisk, så imponerer han slik som han alltid har gjort: ”The veil of youth is lifting in me constantly/ Far from home”.

Men jeg klarer ikke å favorisere eller påpeke feil eller lignende - for det å trekke frem en sang uten å bringe opp hvordan det fungerer med de andre eller å si at noe er feil fordi det ikke kler det andre fungerer rett og slett ikke. Så dette er hva som gjenstår: Det er aldri et tidspunkt hvor du ikke liker hvor du befinner deg i albumet. Det er som å ta seg en etterlengtet pause fra en storby og inn i skogen. Du beveger deg på en lang tur sammen med Phil Elverum, hvor det føles som om han kontinuerlig peker på forskjellige severdigheter som igjen peker tilbake på han og hans liv, og det er til tider kaotisk og uforklarlig bråkete, men det kan også være varsomt og vakkert og han utdyper, ved din side, hvordan hvert slag, hvert spark, hver nederlag, og hver seier har føltes for han.




(Mount Eeries hjemmeside)