Det er ikke helt lett å forstå hvor personen Josh Tillman slutter og karakteren Father John Misty begynner. Enda mer komplisert blir det når hovedpersonen selv sier karrièren han hadde under sitt eget navn (og trommis i Fleet Foxes) inneholdt mer skuespill enn den under sitt nåværende kallenavn. Kampanjen rundt hans andre album som Father John Misty, I Love You, Honeybear, har også vært ukonvensjonell, og da han lastet opp platen sin for strømming i midi-format var det, om ikke annet, briljant markedsføring. Med nihilistiske og mørke tekster om et utagerende liv, og sine karakteristiske sceneshow (selv Spotify-konserten var av det spesielle slaget), har han skapt seg et image og alternativ kjendisstatus. Han balanserer på en knivsegg og risikerer å bli en parodi på seg selv, men så lenge han beholder evnen til å skrive utmerkede låter blir kombinasjonen av det hele en fascinerende blanding.

Det er fristende å trekke en parallell til Sun Kil Moon, en annen omstridt artist, og fjorårets Benji, en plate som ble kritikerrost for sine bokstavelige og ærlige tekster. Men der Sun Kil Moon utleverte sine tanker om andres tragedier, utleverer Father John Misty følelser rundt sitt eget liv. Skrevet rundt tiden han forelsket og giftet seg med sin nåværende kone, synger han direkte om redselen for å bli forlatt, frykten for å miste kjærligheten. I et intervju med Pitchfork snakket han om hvor uventet det var han, som alltid likte å gjøre ting selv, å plutselig føle seg alene uten partneren. Og nettopp dette synger han ut om over fullt orkester og polerte gitarsoloer på låten han har kalt When You’re Smiling and Astride Me. Romantisk? Ja, faktisk! Låten kommer rett fra hjertet og selv låttittelen gjøres skjør og sårbar. Avslutningen I Went to the Store One Day forteller historien om hvordan de to møttes bakfulle på butikken for å kjøpe kaffe og sigaretter, og er en klassisk singer/songwriter-låt som understreker teksten uten å ta for mye av oppmerksomheten.

Men det vakre blir kontinuerlig blandet med tekster som drypper av sarkasme og Tillman skyter ofte inn store mengder humor i musikken sin. Singelen Bored in the USA er for eksempel en nydelig ballade om subprimelån, medisinering, og et meningsløst ekteskap, men med Save me white Jesus!-bønn og lattermaskin inkludert. The Night Josh Tillman Came to Our Apartment er trolig den mest eksplisitte låten her, basert på en sen natt med ei tildigere elskerinne han har lite til overs for og konstant finner feilene med. Igjen går det fra det lett humor (She says, like literally, music is the air she breathes..., I wonder if she even knows what that word means, but it’s literally not that) til noe langt mørkere der han i forakt ...obliged later when you begged me to choke ya under akten.

Musikalsk er det flere av låtene som hadde passet godt inn på den eminente ‘’debuten’’ Fear Fun, og disse utgjør, sammen med de nevnte balladene, de sterkeste øyeblikkene på platen. Nevnte The Night Josh Tillman… og Chateau Lobby #4 (in C for Two Virgins) er to av disse, sistnevnte klokt valgt som singel. Platens beste låt er nok likevel åpnings- og tittelsporet hvor hele Father John Mistys univers blir summert opp; fylt til randen med melodiøs alt-country, strykere som løfter låten til nye høyder, og en tekst som tar for seg ekte kjærlighet blandet med en dekadent livsstil, sier den klart ifra om hva du kan forvente de neste 40 minuttene. Så får det heller være at eksperimentet med alt-pop på True Affection faller rett i bakken, og at Strange Encounter er en middels kopi av andre låter her. Det er uansett ikke som om Tillman prøver å fremstå som perfekt.

I Love You, Honeybear er og forblir en drivende god plate. Den henger godt sammen, inneholder 5-6 veldig sterke spor, og som en konseptplate om å finne uventet kjærlighet midt i et liv fylt med sex og stoffbruk så er den overraskende vellykket. Hvor mye som er sant og hvor mye som kommer fra karakteren Tillman har skapt blir kanskje uviktig i så måte. Det forandrer likevel ikke at det kan bli litt for mye av det gode, og at sarkasmen, humoren (der den sitter og der den bommer), og det eksplisitte kan ta vel mye av oppmerksomheten. På den andre siden gjør han noe som få andre driver med, og budskapet i Strategi 101 er jo å skille seg ut fra konkurrentene. Bare han ikke glemmer at det sterkeste kortet hans fremdeles er låtskriving – der er han blant de beste i klassen.