Curtis Harding fra Atlanta har gospelbakgrunn og blant annet koret for Cee-Lo Green. Han albumdebuterer med Soul Power, der han har produsert og skrevet alle de 12 låtene. Det er et visst retrosoulpreg på plata, men Harding er ung, selv om han tidvis kan sammenlignes med to veteraner som fikk suksess i moden alder: Lee Fields og Charles Bradley.

Han spiller sin Fender Stratocaster med mye reverb, slik som bluesgitaristen Albert King. På åpningslåta Next Time kan man høre inspirasjon fra Robert Cray, og vi får blåsere og en orgelsolo. Og det er mye elpiano og orgel på balladen Castaway, som er herlig sørstatssoul à la Otis Redding.

Variasjonen på plata fortsetter på tredjelåta Keep On Shining, der gitaren minner om den på The O'Jays' Love Train. Et voldsomt driv har også den like fengende rockeren Surf, der det rå gitarspillet og soundet er i stil med Jimi Hendrix. På låter som Freedom og I Need A Friend viser Curtis Harding hvilken flott falsett han har.

Den fengende I Don't Wanna Go Home er garasjerock møter soul, slik som Jack White produserer og får hits med. En kontrast er Beautiful People, med tremologitar, skjelvende vokal (kjørt gjennom en Leslie-høyttaler) og hippiepreget tekst. Og Heaven's On The Other Side har rytmegitar à la Bobby Womack, synthtrommer, string ensemble og discobeat. Veldig retro, altså!

Drive My Car har de samme truende blues-stemningene som The Doors' Roadhouse Blues, samt støyeffekter. Originalt! Albumet avsluttes med den intense Cruel World, der både melodien og teksta henter en del fra America-hiten A Horse With No Name.

Soul Power kom ut i fjor, men lanseres først nå i Skandinavia. På tide, for det er et av de beste soulalbumene jeg har hørt på lenge. Men soul er egentlig et for snevert begrep for Curtis Hardings musikk, som henter like mye fra rock og blues. Han synger overbevisende og briljerer med gitaren på hele denne varierte plata.