Om midlertidig pensjonerte Kaizers Orchestra noen gang bestemmer seg for å gjøre et comeback, burde de ta et hint fra Darlings, første låt ut i ilden fra Susanne Sundførs Ten Love Songs, simplistisk satt sammen med vokal og et ensomt pumpeorgel. Illevarslende smyger så Accelerate seg fram gjennom en Omar Souleyman’sk beat. Synthen høres giftig og viskøs ut, som om den renner ned fra taket 28-åringen står under.

Allerede etter to låter er fordommene som oppstod i høst delvis visket ut. Undringen om hvorvidt Susanne Sundfør på hennes fjerde LP hadde bestemt seg for å gjøre det enklere for seg selv. Gjøre det mer kommersielt, i takt med de sjangrene som hersker hittoppen både nasjonalt og internasjonalt. For låtene på denne plata hopper fram og tilbake mellom det mer eksperimentelle Sundførske uttrykket, til hennes “nye side”. Selvsikkerheten henger igjen fra The Silicone Veil, og leder til ti låter med god variasjon mellom seg.



Sangen Slowly er Ten Love Songs sitt resymé: i verset hører vi Sundførske akkordprogresjoner, nesten brukt til de kjedsommelige, men refrenget minner om “det glade 80-tall”. Discoelectropop som skal fenge selv de som ikke forstår seg på haugesundsjenta sine rareste låter. Ta ti minutteren Memorial, for eksempel. Et mellomspill i et orkestrert musikal-univers i samarbeid med Anthony Gonzalez (M83). Lettere å forstå seg på enn bestillingsverket A Night At Salle Pleyel, men det er fremdeles stort at hun får dette til å passe inn i et slikt format.

Flere sier at Sundfør utfordrer og skaper seg selv på ny gjennom hennes siste singler, uten at jeg er helt enig i det. Ja, Fade Away er kanskje hennes mest tilgjengelige låt, men også hennes dølleste og mest forutsigbare. Måten andrelåta smelter over i det som kanskje har blitt en større hit enn The Brothel er smakfult, smart og skaper kontinuitet. Slikt er langt mer interessant enn det som føles som en radiofabrikkert poplåt som Fade Away er.



Delirious deler samme blytunge synthlydbilde som sine forfedre på The Brothel. Den ene låta som virkelig burde trekke lytteren til seg er Insects, avslutningssporet som klarer å være minimalistisk på en maksimalistisk måte. Lag på lag med konsis loopet rytmikk badet i scenerøyk og grønne lasere. Her briljerer Sundfør, virkelig. Dette vil jeg ha mer av, men på denne plata er dette en side som ikke får utfolde seg over mer enn skarve tre minutter. Synd.

Versene er bedre enn refrengene. Det utilgjengelige bedre enn det tilgjengelige. Å ha gitt ut flere soloalbum av såpass høy kvalitet før fylte 29 er en uvanlig bragd, kanskje spesielt i Norge. Hennes ti tidvis voldelige kjærlighetsbud er intet unntak. Hennes mer kommersielle materiale med litt EDM (Kamikaze), litt disco gjøres på riktig måte, men det er ikke disse elementene som er det beste ved plata. Ikke bare kan Ten Love Songs bli det internasjonale gjennombruddet. Men det den gjør mest riktig er å potensielt bane en ny musikalsk vei for Susanne Sundfør mot mer ukjent musikalsk terreng.