Som mange andre datt jeg av fangirllasset da Fall Out Boy slapp Folie à Deux i 2008. Den plata var pretensiøs og kjip, og mistet veldig mye av sjarmen fra Infinity on High. Derfor hadde jeg ikke store forventningene til denne. Men, American Beauty/American Psycho bærer overhodet ikke preg av masseproduksjon. Snarere tvert om.


Pete Wentz, som primært er låtskriveren i bandet har funnet tilbake til mye av det som gjør Fall Out Boy unike i indie-jungelen, humoren og publikumsfrieriet er til stede, sammen med multiple catchy hooker som du tar deg selv i å nynne på i dusjen. Åpningslåta Irresistible åpner med en trompetfanfare, før vokalist Patrick Stump sin vokal kommer til sin rett, refrenget går i kjent stil, og man er ganske pumpa av lytteopplevelsen, før den glir over i det uptempo tittelsporet American Beauty/American Psycho.


Den tidligere nevnte humoren Pete Wentz viser som låtskriver kommer til sin rett i Uma Thurman. Om jeg skal velge en favorittlåt står det mellom Irresistible og Novocaine, som begge er sterke, funky låter som glir rett hjem hos en forhenværende fangirl. Det eneste jeg merker skuffer meg er at de har gått vekk fra å gi sangene sine setningslange titler det er umulig å huske. Fra A little less Sixteen Candles, a little more Touch me til Jet Pack Blues er litt – kjedelig? Det skal liksom være en del av jobben, å lære seg navnet på Fall Out Boy-låtene, i tillegg til å faktisk høre på sangene. Denne gangen var det litt for lett, hvorfor har titlene blitt så kjedelige?


Det er spennende at det fortsatt er liv i et band som har over et drøyt tiår i bransjen. De er ganske langt fra oldboys enda, men de markerer seg som et band med stamina og stå-på evne. Og de er faktisk overraskende lett å bli glad i, også for andre gang.




Fall Out Boy:hjemmeside
Fall Out Boy:Youtube
Fall Out Boy:twitter