To Kill A King
To Kill A King
Gjevnt godt album med flotte indiepop-perler innimellom.
To Kill A King slapp i 2013 Cannibals With Cutlery, og har brukt de siste årene på veien. Norge besøkte de i 2013 da de varmet opp for kompisene i Bastille på Sentrum Scene. Nå er de på vei tilbake til Oslo, og har da med seg et splitter nytt album i bagasjen.
Det selvtitulerte oppfølgeralbumet ble sluppet for bare noen dager siden, og guttene håper på sitt store gjennombrudd med dette albumet, noe som ikke er helt usansynlig. Dette er i stor grad engende saker, og store deler av albumet lover godt for både arenakonserter og festivalopptredener. Det er inkluderende og catchy, allerede fra første låt.
Albumet åpner med Compare Scars, en tilsynelatende rolig låt, til det bryter ut i en eksplosjon av gladrytmer og sangbare melodier. Det er som om du har kjent dem i alle år uansett om du har hørt dem før eller ikke – ikke nødvendigvis fordi musikken ikke akkurat er nyskapende – men fordi den er varm og inkluderende. Den samme oppturen fortsetter på singelen Love Is Not Control, en fin uptempo poplåt. Vokalist Ralph Pelleymounter har en varm og rik crooner-stemme med undertoner av soul og jazz, noe som får musikken til å skille seg litt ut fra alle de andre indiesprudlepop-bandene som eksisterer for tiden.
Av og til går han litt vel langt i sin crooning, så til de grader at han blant annet på sistesporet, Today, har lagt til seg en – mest sansynlig – fake aksent for å fremheve effekten. Det føles kleint og påtatt og låta hadde vært mer langt mer behagelig og kredibel hadde han droppet det. Andre rariteter man finner på skiva er lydfilteret som er lagt på i refrenget til World Of Joy, som gjør om en flott låt til en parodi på en flott låt isteden.
Til tross for et lite fall i energien mot slutten, er albumet gjevnt over fint, med en del flotte indiepop-perler lagt inn her og der. Som Good Times og ikke minst The Chancer er en The Killers-esqe låt med et refreng som garantert blir en hit live, og med en avslutning som kanskje tilsier at “life's endless drum” ikke er så endless likevel?
Om To Kill A King klarer seg i jungelen av noenlunde liktlydende britiske indieband gjenstår å se, men de har lagt inn en hederlig søknad med dette albumet.
To Kill A King besøk Internasjonalen i Oslo 1. april.
Det selvtitulerte oppfølgeralbumet ble sluppet for bare noen dager siden, og guttene håper på sitt store gjennombrudd med dette albumet, noe som ikke er helt usansynlig. Dette er i stor grad engende saker, og store deler av albumet lover godt for både arenakonserter og festivalopptredener. Det er inkluderende og catchy, allerede fra første låt.
Albumet åpner med Compare Scars, en tilsynelatende rolig låt, til det bryter ut i en eksplosjon av gladrytmer og sangbare melodier. Det er som om du har kjent dem i alle år uansett om du har hørt dem før eller ikke – ikke nødvendigvis fordi musikken ikke akkurat er nyskapende – men fordi den er varm og inkluderende. Den samme oppturen fortsetter på singelen Love Is Not Control, en fin uptempo poplåt. Vokalist Ralph Pelleymounter har en varm og rik crooner-stemme med undertoner av soul og jazz, noe som får musikken til å skille seg litt ut fra alle de andre indiesprudlepop-bandene som eksisterer for tiden.
Av og til går han litt vel langt i sin crooning, så til de grader at han blant annet på sistesporet, Today, har lagt til seg en – mest sansynlig – fake aksent for å fremheve effekten. Det føles kleint og påtatt og låta hadde vært mer langt mer behagelig og kredibel hadde han droppet det. Andre rariteter man finner på skiva er lydfilteret som er lagt på i refrenget til World Of Joy, som gjør om en flott låt til en parodi på en flott låt isteden.
Til tross for et lite fall i energien mot slutten, er albumet gjevnt over fint, med en del flotte indiepop-perler lagt inn her og der. Som Good Times og ikke minst The Chancer er en The Killers-esqe låt med et refreng som garantert blir en hit live, og med en avslutning som kanskje tilsier at “life's endless drum” ikke er så endless likevel?
Om To Kill A King klarer seg i jungelen av noenlunde liktlydende britiske indieband gjenstår å se, men de har lagt inn en hederlig søknad med dette albumet.
To Kill A King besøk Internasjonalen i Oslo 1. april.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>