Mark Knopfler er blitt en traust artist som alltid leverer bra plater, men uten å begeistre andre enn fansen. Tracker føyer seg inn i rekken av gode soloalbum med røtter i keltisk musikk. Det åpner bra med den smektende Laughs and Jokes and Drinks and Smokes, som overrasker med en jazz-avslutning. Basil har en intro som minner om Dire Straits' Brothers in Arms og tekst om en forfatter, Basil Bunting.

Mer kjent er forfatteren Beryl Bainbridge, som Knopfler synger om i den fengende Beryl, der gitarspillet er inspirert av selveste Sultans of Swing og vi får et herlig farfisaorgel som krydder. Et annet høydepunkt er Skydiver, med surklende orgel, nydelig koring, lekre melodilinjer og strålende tekst.

Også albumets avslutning med Wherever I Go er bra - en vakker duett med kanadiske Ruth Moody fra bandet The Wailin' Jennys. Hun korer også på andre låter, bl.a. den slentrende Long Cool Girl, der Knopflers rytmegitar er influert av forbildet J.J. Cale.

Problemet med Tracker er alle de kjedelige sangene midtveis på plata. Mark Knopfler synger som vanlig bra, gitarspillet er en fryd å høre på og tekstene er flotte fortellinger. Og albumet mangler det lille ekstra, det som kan løfte sangene til nye og ukjente høyder.