Det finnes noen mannlige musikere som trollbinder en med stemmen sin. Jaok, det finnes kvinnelige også, men følg tråden. Jim Morrison var en sånn. Morrissey fra The Smiths var en sånn, helt til han ble dyrevernsaktivist på bortimot heltid. Elliot Smith var en sånn, helt til han knivstakk seg selv. Også har vi Joakim Thåström da. Han startet karrieren sin i punkrockbandet Ebba Grön, som ble oppløst i 1983. Det var starten på en imponerende lang solokarriere for Thåström. Den morronen er hans trettende soloalbum.

Åpningssporet Gräsfläckar suger deg inn i Thåströms narrativ, som på dette albumet handler om damer. Eller Damen med stor D. "Du var som sol" synger han, mens jeg sitter med ørene på stilk og gåsehud opp etter armene. Gåsehuden forblir gjennom låt etter låt, og alt topper seg med Kom med mig der jeg følger etter Thåström dit han skal, går meg vill med stemmen hans på øret.

Dette er ikke festmusikk. Dette er musikk man forsvinner inn i, som man drukner litt i. Det er ikke et snev igjen av punkeren fra søttitallet. Dette er dypt, og sexy. Det er musikk for rødvin og tente lys, musikken er undertøy og dempet belysning, den er for kjærester og par som nettopp har møttes. Thåström er sex. Thåström er romantikk. Rett og slett.

Thåström på Wikipedia